Hard to say.. Hello?

15 Sep

Så er endelig dagen her – jeg skal hjem! Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg har jeg vært på ferie. Åtte lange uker hvor jeg istedet for å ha etobret menn i fjerne verdensdeler, har vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av wifi-tilkobling og takket Gud for WhatsApp.

For det har seg nemlig sånn at jeg er ganske knisebetatt av Tinderdaten jeg hadde i april, og det virker som han har en forkjærlighet for litt lubne, kvasipretensiøse piker – altså meg, så vi har holdt kontaktet via Le Internett, som jeg har grunner til å tro det heter på fransk.

MEN (og det er alltid et men) – hvordan gjør man det egentlig når du har det litt uavklart med en person, men det eneste man har hatt lyst til de siste åtte ukene er å ligge tett inntill dem og miste bussen til jobb neste dag? Hvordan i all verden sier man hei når man egentlig har mest lyst til å suge seg fast i fjeset til personen, men ikke vet om man fortsatt der man slapp, eller om man har gått to steg tilbake?

Jeg har sett for meg alle mulige scenarioer: handtrykk, den kleine klemmen hvor begge går for samme side og alt blir rart, kyss på kinnet som missforstås og blir et kleint halvveiskyss et sted mellom nesa, kinnet og munnen: kyssets bermudatriangel. Og slowmotion løping og tidenes gjensynsklin. Selv om jeg dessverre tviler på det siste – til det er vi begge for keitete og sjenerte tror jeg.

Bleuuuhh, som jeg ikke var nervøs nok fra før. Nå har jeg hvertfall noe å tenke på på den alt for lange flyturen hjem!

Interntional Love

10 Sep

Jeg beklager det lange fraværet, men jeg har de siste ukene vært på såkalt ferie. For mange mennesker innebærer det solseng, paraplydrink og aller helst en kjekk greker. For meg har det betydd mange mil på beina, altfor mye Cola Zero og unormalt mange menn jeg ikke vil ha.

For jeg har jo ham der hjemme. Vi har sendt meldinger, jeg har innrømt det skal bli godt å se ham igjen, og han det samme tilbake, og det føles ut som det er en enighet og at vi skal både sees og kline når jeg kommer hjem. Det føles godt, for det er bare ham jeg vil ligge i skje med. Så hva med alle disse andre mennene?

Jeg kan innrømme såpass som at ferien min har foregått helt på egenhånd og veldig veldig langt vekk fra trygge kalde Norge. Og når det kommer til sjekking her er reglene helt annerledes. Her virker det som sjekketips nummer én er: plystre og si at hun er vakker på gebrokken engelsk. Hvis dette ikke fungerer, følg etter henne, gjenta steg én og spør hvorfor hun ikke svarer, selv om det burde vært ganske innlysende: hun er ikke interessert.

Så er det meg da. Lille, tjukke meg, alene i den store verden. Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet fra menn: den første uka på den såkalte ferien min fikk jeg omtrent sosial angst av å bevege meg utenfor døren. Det var beautiful lady meg her, og señiorita meg der. For all del, det er alltid hyggelig å høre at du er en gudinne sendt til jorden, men gutter: når en jente stirrer ned i bakken og småløper hvor enn hun går i 40 grader celcius, da vil hun mest sannsynlig ikke prate.

Det rareste av alt dog, var at jeg egentlig ikke følte meg så veldig vakker: jeg haddde droppet solkremen en dag, så ryggen min var illrød og flasset, og jeg hadde blemmer i hodebunnen. Jeg brukte ikke sminke og de 40 gradene ute gjorde at jeg var konstant klissvåt av svette – jeg så altså ut som jeg gjør etter en sjelden gang på SATS! Allikevel var det menn i alle aldre, former og fasonger som fortalte meg at jeg er vakker. Det er det aldri på SATS.

Den opplevelsen som gjorde mest inntrykk på meg dog, var Mannen som Absolutt ikke Tok et Hint. Jeg tuslet rundt og lette etter et museum, dum som jeg var med kartet oppe. Plutselig stanser en ung mann forann meg og spør om han kan hjelpe. Jeg takker først nei, før han spør to og tre ganger til, og jeg forteller hvor jeg skal. Det ender med at han følger meg rundt i fem timer, helt uoppfordret og uønsket, og det var et eller annet sted mellom hyggelig og grusomt ubehagelig.

Neste morgen, uten at jeg har sagt hvor jeg bor, står han på trappa mi. Jeg fikk helt vondt i magen, for jeg følte virkelig at jeg var fanget – et dyr i bur. Så jeg løste det hele som jeg så ofte gjør: Jeg gråt litt i dusjen og da jeg var ferdig hadde han gått.

Problemet var bare at han gav ikke opp – neste morgen var han der igjen, og han ropte ikke, så jeg hadde intet forvarsel og dermed inget sted å gjemme meg, ingen dusj og gråte i. Vi gikk en kort tur, og selv om han var en hyggelig fyr tok jeg meg selv i å være skikkelig sinna – det var ikke greit å bare trenge seg på og ikke ta et nei for et nei. Han hadde sagt ‘I like white women’ og jeg hadde sagt jeg hadde kjæreste (fordi det er enklere enn å forklare at jeg er på knærene etter en jeg møtte på noe som heter Tinder). Til slutt kom den tyngste regnskuren jeg har vært borti, og da han inviterte meg inn til en venn av ham takket jeg nei og løp ti kvartaler hjem i styrtregn. Jeg så ham aldri igjen.

Da jeg kom hjem hadde jeg fått følgende mail:

hola i hope that you be ok and you had enjoyed holiday i didnt like that
you havent belived to me but i understand you i just wanted your
friendship but if you didnt like i couldnt do anything
take care bye

Jeg skal aldri klage over kryptiske tekstmeldinger igjen – og gud jeg er glad jeg ikke gav ham facebooknavnet mitt!

Beautiful Day

26 Jul

(Jeg beklager at alle innlegg i det siste har startet med sangtekster. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men dere får bære over med meg)

Sommeren har rast forbi med stromskritt og har stort sett bestått av å svette inne på jobb, klage over at det er for varmt, bade og være med Mr. Tinder. Og det er så utrolig utrolig fint, jeg har helt glemt hvor knisete og teit det går an å bli. Hvor dumme vitser det går an å se sjarmen i. Hvor tilgivende man blir overfor katastrofale guttegarderober. Hvor spennende det er å bli kjent med et menneske, alle detaljer og opplevelser: Hvordan det lukta hos bestemora hans, hvordan han snorker når han ligger på ryggen, hvordan han blir sykt knisete og teit når han blir overtrøtt og hvordan det kiler helt ned i tærene når han lager prumpelyder på skulderen min (Det høres ekkelt ut, men det er sånn man gjør på babiser, dere skjønner vel hva jeg mener. Eller så tror dere jeg er helt freakshow. Begge funker for meg).

Omtrent sånn

Midt i uka sov han hos meg. Guden av vaktlister har vært ubarmhjertige mot oss i sommer, så de dagene han jobber seint jobber jeg tidlig og omvendt. Det blir derfor til alt for mange, alt for tidlige morgener. Denne gangen var det min tur til å skulle jobbe tidlig, og bussen min forlot stasjonen ti på sju. Sånn ca. når vi burde ha gått for at jeg skulle rekke bussen ligger jeg fortsatt i armkroken hans og vi prater om at vi burde hatt en hel morgen. Uten stress. Så bygger jeg og motet og sier ‘vi skal ikke møtes i helga også da? Når vi begge har fri?’ (Dette er skummelt, fordi jeg da spør om han 1 – vil bruke frihelga si sammen med meg, 2 – alle treff på google sier at bruker man lørdagene sammen er det serious business…!) Han sa ja, og vi løp til bussen. Vi rakk ikke en gang en klem, men jeg ropte ‘Fitte!’ litt for høyt, slo ham litt for hardt på skulderen og beina litt for fort mot bussen. Jeg rakk bussen og regnet med at vi kanskje hadde en avtale til helgen.

Ingen avtaler er bedre enn de som kommer ut av et  klapp på skulderen

Så i dag, lørdag, har jeg prøvd så godt jeg kan å drepe tiden. Møtt venninner, vasket klær, kjøpt klær, rydda huset, tenkt tenkt tenkt. Skal jeg sende ham melding? Men det var jo jeg som spurte, da burde vel kanskje han følge opp? Vondten i magen bygget seg opp. Kanskje han ikke ville være med meg på en lørdag allikevel? At han syns det er greit å være med meg etter jobb og til neste morgen, men det er liksom nok? Da jeg hadde slått ned min egen selvtillit til den var på størrelse med en ert, og trøstespist hele bollen med potetgull pep det i telefonen…

Det var mormor. ‘Ok’. På en melding jeg hadde sendt for fire timer siden. Serr? Serr! Noen må lære den damen om SMS-etikette. OK-er skal komme umiddelbart eller ikke i det hele tatt. Mens jeg sitter der og tenker stygge tanker om verdens søteste dames mobilbruk piper det igjen. Jeg banner stygt, skuler på telefonen og lurer på hvem i helvete som maser nå.

‘Hei, hva er planen for i kveld? 🙂 ‘

(insert forelskatenåringsjentehvin)

 

Kjærlighet er mer enn forelskelse

13 Jul

Det har vært lenge siden. Jeg beklager. Eller, egentlig ikke. Jeg har fullført min første akademiske grad, og jeg har hatt samme kjærleiksinteresse i tre måneder – det er ny rekord!

For å oppdatere: Jeg hadde min første tinderdate i april, og i mai, juni og juli har jeg vært borte og vært flink student. Men det har vært tekstmeldinger fram og tilbake. ‘Hvordan har dagen din vært :)?’ ‘Hei, hatt en bra helg :)?’ ‘Hallooo, gikk det fint med den tingen du sa du skulle gjørte på onsdag og i dag er det søndag?’. Den type ting. Men nå. Nå er jeg endelig hjemme.

Vi har vært hjemme i en ukes tid. Og vi har møttes to ganger. Og det er skikkelig fint. Jeg greier ikke lage noen kleine, halvdårlige poeng ut av det en gang, for jeg bare koser meg i hans selskap. Problemet er jo at jeg ikke vet om han koser seg i mitt.

 

Når mine venninner eller damer på film er forelsket så vet de hva de skal gjøre. De vet hva han tenker. De vet hvordan de skal play it cool. Jeg er tydeligvis hverken mine venninner eller damer på film. Istedet lager jeg lister. Absurd lange lister. Og jeg tror jeg skal dele litt med det av dere. I god liste-stil har jeg skrevet to sammenlignende lister: En med grunner til at han liker meg, og en med grunner til at han ikke gjør det.

Det kan kanskje muligens være at han liker meg, og ting som tyder på det-lista

-Han har holdt kontakt med meg i tre måneder. Jeg har tilsammen vært hjemme 16 dager. Og han vil fortsatt møte meg.

– Han ler av vitsene mine

– Han sier at det ikke gjør noe å ligge i skje, og nekter for at armen hans sovner

– Han blir litt snurt når jeg går 17.00 etter å ha sovet hos ham

– Han sender meg melding ofte

– Han husker helt absurde ting jeg har sagt for lenge siden, og følger det opp.

– Ingen av oss liker fotball

 

Grunner til at han muligns ikke liker meg-lista

– Jeg har terribel morgenånde

– Sexy og meg er ikke synonymer

– Det nærmeste han har kommet å gi meg et kompliment er å si at jeg har små ører

– Når vi kliner ender han alltid med håre mitt i munnen, og jeg tror ikke det er det kuleste i verden

– Det samme gjelder når vi ligger i skje

– Det er meg. Jeg skal bli kattekvinne. Det er et eller annet som ikke stemmer.
jeg har liksom ikke noe konkluderende. Ingen gode ord. Men jeg har et spørsmål: Må man ta ‘The Talk’? For det skremmer vannet av meg. Å skulle tilhøre noen – takke seg til… Men jeg tror egentlig dette er mest fint. Kanskje. Det er skummelt å skrive det, men det er det. Muligens. Ææææ.

Til helvete med roser og romantiske komedier

7 May

Jeg har møtt mr. Tinder igjen. Både en og to ganger. Og jeg tror, for faen i forbitredte helvete, at jeg er litt betatt.

Problemet er bare at jeg studerer et annet sted enn han bor. Kort fortalt, ganske langt borte. Og jeg skal hjem en gang til 17. mai før jeg kommer hjem i juli. Det suger. Det suger så heftig hardt. Fordi jeg har møtt ham tre ganger (tre vidunderlige ganger) er det ikke på sin plass å be han komme på besøk, ringe eller skype. Så det blir med tekstmeldinger.

 

Så har jeg, som alltid, googlet. Hvordan flørte over tekstmelding? Hvordan holde et langdistanseforhold i live? Hvordan ikke gå på veggen når det mennesket du aller helst skulle hatt i nærheten er jævlig langt vekk?

Poenget er at det er hyggelig. Selv om jeg er mange hundre kilometer borte så sender han meldinger. Spør hvordan dagen min har vært. Lurer på hvordan det gikk da jeg gjorde den tingen jeg sa jeg skulle gjøre i går. MEN FORTSATT ER JEG SÅ FORBANNA USIKKER. Hva skal egentlig til for at jeg skal bli overbevist om at han liker meg, hvertfall bittelitt? For alt rasjonelt i kroppen min sier at han gjør det. Han sender meldinger, sier det blir bra når jeg kommer hjem, ler av (de utrolig dåriige) vitsene mine. Jeg drar meg i håret, er konstant småkvalm og sjekker mobilen til ALLE tider. Poenget er, at for alt jeg vet, ligger han med hundre tinderjenter de ukene jeg er borte. Eller så møter han en av de tusenvis av jentene som er mye søtere og villere i senga enn det jeg er. Eller bare en som kan noe av det han kan noe om. Eller bare er der hvor han er – ikke minst.

Og en annen ting med når den du får sommerfugler i magen av er langt borte: Jeg får trangen til å være superdigg når jeg kommer hjem. Vi snakker solarium, mindre sjokolade enn vanlig, voksing, sletting av grusomme profilbilder på facebook bare sånn i tilfelle han stalker meg og.

Helt seriøst – hva gjør man i en slik situasjon? Hva skal jeg tenke? Det er ikke så alt for mange tips og tegn å plukke opp på i tekstmeldingutveksling om dagen som har vært ca. 4 ganger i uka…

Jeg har tilogmed mistet lysten på Pepsi Max, som til vanlig er min kilde til livsglede.
Jeg tror egentlig jeg har løsningen selv – slutt å whine, slutt og google, kos deg med at han sender melding og tro at du er bra nok! Det viser seg å være vanskligere enn jeg liker å tro, men HEY – venninnene mine sier ihvertfall jeg er strong independent woman.

Ut av deg sjæl-opplevelse

20 Apr

Så. På torsdag var jeg på Tinder-date.

Jeg begynte morgenen med å kaste opp frokosten min fordi jeg var så nervøs. Jeg så en film, men husker ikke hvilken for jeg fulgte ikke med. Istedet lagde jeg scenarioer i hodet mitt over alt som kunne gå galt. Over alt som MÅTTE gå galt.

dette kom da jeg googlet ‘nervøs’. Det er ikke sånn jeg ser ut når jeg er nervøs!

Så kom tiden. En venninne kjørte meg ned, og slapp meg av litt bortenfor hvor vi skulle møtes – og der sto han. Han gikk i ett med 7/11, for jakka hans var i samme farge som veggen og han så vesentlig mer knarker ut enn jeg hadde trodd. Men han gav meg en god klem, og sa det var hyggelig å møtes.

Omtrent sånn, bortsett fra at han ikke var Stoltenberg

Det var faktisk hyggelig. Samtalen fløt relativt godt, og paralelt med alkoholinntaket: enda bedre. Etter fire øl og snakk om film, politikk, skole, familie, tægging, gatekunst, skole og en runde Ludo var det siste servering. Vi takket begge pent nei til enda en øl, men satt og pratet litt til. Til slutt sa han: Skal vi gå?

dette sank

Hjertet mitt sank litt, for det var hyggelig, men fryktelig platonisk. Så gikk vi ut, på 7/11 for å kjøpe tyggis (meg) og snus (ham), før han sier ‘Hva skal du nå da?’. Når det spørsmålet stilles klokken halv ett på en torsdag er det som regel mer en ‘vil du være med meg litt til’ enn et faktisk spørsmål. Og det var det i dette tilfellet også. Vi gikk hjem til ham, og ‘skulle se en film’ (som somoftes betyr å ligge sammen’.)

Så satt vi der og så film, og det nærmeste vi kom action var at skuldrene våre berørte hverandre. Tidvis. Og jeg prøvde hardt, uten å legge meg oppå ham, å få han til å skjønne at han kunne legge armen rundt meg, eller han kunne få lov til å i det minste erkjenne min eksistens. INGENTING! Til slutt gav jeg opp, og fulgte istedet med på filmen. Ikke var den veldig spennende heller.

Etter filmen var klokken passert to, og jeg sjekket om bussen enda gikk. Det gjorde den. Jeg reiste meg for å gå, men da stoppet han meg. ‘Du kan jo bare sove her?’. Jo, det kunne jeg jo forsåvidt, men er det ikke bedre å sove i sin egen seng hvis det likevel ikke skulle skje noe? (Bare tuller, jeg ble). Han skal ha for at han prøvde. Satt på smooth jazz på radioen (kanalen het faktisk smooth jazz) og vi satt og pratet. Fortsatt ingen hender. Fortsatt ingen fremstøt. Jeg mistet motet og latet som jeg ble trøttere og trøttere, selv om jeg egentlig bare ble mer og mer skuffet. Jeg ville jo kline. Jeg la meg ned, klar til å sove, og da, etter FEM OG EN HALV TIME, legger han seg inntil meg. Tar meg på hofta. Sier ‘Sov godt da’. Også klinte vi.

Etter mange timer med klining og fumling og alt som hører til fikk jeg en halvtimes søvn før jeg fikk nyte en busstur of shame på vei til jobb. Åtte timer senere stupte jeg i seng med et smil om munnen. Og jeg skal møte ham igjen ikveld!
Woho, nå har jeg faktisk vært på Tinder-date, og jeg føler meg tristere enn noen gang!

Nær-døden opplevelse

16 Apr

Jeg tror jeg skal dø. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal overleve de neste 24 timene. Jeg skjønner ikke hvordan i all verden jeg skal komme meg gjennom neste prøvelse livet kaster på meg.
I morgen skal jeg på min første Tinder-date.


Jeg har holdt på med tindring siden jul, og har tidligere skrevet et innlegg om det. Lang historie kort: Jeg har i skrivende stund 554 matcher, har fått ca. 15 øl/middag/pule-invitasjoner og ikke fulgt opp noen av den. Men så skjedde det noe, mot alle odds. Jeg begynte å snakke med en fyr. En fyr som har fler sær skrivings feil enn de fleste, en gutt jeg har -ingen- felles interesser med, en jeg tenkte at ‘dette – dette blir ALDRI spennende’. Han har sjarmert meg i senk. Jeg venter på melding fra ham hver eneste kveld, og sånn har det holdt på i tre uker nå. Og for to dager siden orket jeg ikke vente lenger: Jeg inviterte ham ut på en øl.

 

Siden da har jeg googlet.

‘How to act on a blind date’

‘What to wear on a first date’

‘Who should pay on first date’

‘What type of girls do boys finds attractive’

‘How to make him take the first step’

‘fuck, why did i put this on myself’

også videre.
Jeg har brukt de siste 72 timene på å fundere på ALT som kan gå galt. I mitt hode har han forestilt seg meg som en babe, høy og slank, ikke lav og lubben. I tillegg har Gud tatt igjen for all banningen min og gitt meg tre på rad kviser: nesa, overleppe, hake.

Jeg er så nervøs at jeg ikke greier å skrive. Skal møte ham i morgen kveld! Tips taes imot med takk og god karma.

Dette kan jo ikke annet enn å gå til helvete…

Aill bi bækk

21 Mar

Denne overskriften er en referanse til tre ting:

1. Terminator. Arnold. I’ll be back. Hasta La Vista, baby! (Arnold selv syntes det var en sjukt klein setning og ville helst slippe å si den. Dagens funfact. Og ja, jeg referer til ham som Arnold for å slippe å skrive etternavnet…)

2. Jeg har vært borte lenge. Nesten to måneder. Jeg beklager, hvis det er noen i hele verden som har savnet at jeg blogger  så beklager jeg det nå. Dypt og hellig. Nesten på kne. Jeg har nemlig flyttet inn på biblioteket, ikke sett dagslys på uker og har skrevet den store stygge bacheloroppgaven min. Jesus og alle hans tolv disipler – det har ikke vært bare bare. Det eneste jeg har greid å tenke på er forsvarspolitikk i det tyvende århundret og å sove. Så jeg beklager mitt fravær, men jeg har ihvertfall en grunn. Selv om jeg er litt trist det ikke er at jeg har reist jorden rundt og erobret menn på alle kontinenter de siste tre månedene.

3. Ravi-gutten, som brutalt avviste meg før jul, og som jeg egentlig syns var helt greit… Vel. Han er bækk.

hvis jeg bare var 10 % så kul

 

Vårt forhold lider nemlig under en forbannelse som jeg er overbevist om at alle hadde vært bedre foruten: Felles venner.

Vår respektive felles venn kunne i januar fortelle at han hadde spurt etter meg. Spurt om jeg hadde sagt noe om at han hadde avlyst (Les: brutalt ditchet meg) før jul, og om vår felles venn trodde han fortsatt hadde en sjangse. Vår felles venn svarte nei, og hadde egentlig rett, selv om jeg hadde solgt meg billig for som hadde vært villig til å ligge i skje og tørke tårene mine de siste ukene.

kos

Så fikk vi første prøvelse. Den internasjonale pannekakedagen. Vi skulle på samme fest, som viste seg å være rimlig eksklusiv. Det begynte veldig hyggelig. Hei godt å se deg hvordan går det gjort mye på oppgaven alt bra jaja pannekaker mye å gjøre nei det er godt det ikke snør. Dere skjønner tegninga. Det gikk strålende helt til jeg sto ved kjøkkenbenken, ante fred og ingen fare og han lente seg inn. ‘Unnskyld at jeg ikke har tatt kontakt i det siste’. Jeg fikk helt noia (eller pækkærn som jeg har hørt de sier på Pærædise) og ente med å snakke-skrike: ‘DU, DET GÅR HELT FINT ALTSÅ, INGENTING Å TENKE PÅ. Noen som skal lage pannekaker? Ingen? Jeg kan godt lage pannekaker. Mmmm, pannekaker’. Så gjorde jeg noe jeg kommer til å rødme av å tenke på til jeg dør. Mens jeg sa ‘Mmmm. Pannekaker’ klappet jeg meg på min trinne mage. Se det for deg – en litt lubben, tomatrød ung pike på et 8 kvadratmeter stort kjøkken, klapper seg på magen mens hun sier ‘Mmmm, pannekaker’.

trøstespiste ca. 20

Vi tok følge hjem den kvelden, og vår felles venn kunne fortelle meg at ‘han syns det var hyggelig, men ikke noe mer’. Og det skjønner jeg jo. Ingen menn syns det er digg med jenter som klapper seg på magen i offentlige rom. Hvertfall ikke de jeg kjenner. Men det kan jo være dem det er noe galt med. Hva vet vel jeg?

mmmm. pannekaker

Men så. I går. Vi og vår felles venn og noen til var på kino. Filmen var fantastisk, vi satt på forskjellige rader, snakket ikke noe nevneverdig sammen, han var på hjemmebane så jeg trakk meg litt unna, sondet terrenget, han dro for å drikke øl med repsektive venner, jeg dro for å fylle på kontantkortet mitt. Alt var chill. Alt var kult. Hade, sees, hurra!
Men så. 03.48 i natt liket han profilbildet mitt på facebook. Et profilbilde som på INGEN måte ville havnet i hans newsfeed. Og da mister jeg ALL min coolness som jeg har bygget opp etter å ikke ha blitt belugget på 16 måneder (og jeg skal liksom være i min beste alder… Hæ? HÆ!?) og sett på seks sesonger av How I Met Your Mother de siste fire ukene.

Så hva skal jeg tenke nå liksom? Var han dritings? Hva gjorde han på facebookprofilen min? Er han fortsatt interessert? Er det vits å prøve en gang til?

Dessverre tror jeg svarene på alle spørsmålene er det samme: Serr, drit i. Gå tilbake til de 345 taperene du har matchet med på Tinder…

Internettdating light

5 Jan

Jeg har trengt litt tid til å slikke mine sår. Til å komme meg. Til å finne min independent-strong-woman.

Jeg har meldt meg inn på Tinder.

‘So fun I puked’ – Trenger jeg å si mer?

For de som ikke har lest nettaviser de siste månedene: Det er en app på telefonen hvor du får opp bilde av menn(eller kvinner) i nærheten og trykker, basert på maks 6 bilder og 500 tegn, et kryss for nei eller et hjerte for ja. Trykker  både du og din framtidige kjærlighet ja får dere muligheten til å snakke sammen. Helt banalt.

tar du bort b-en blir det voksenhumor

Jeg må innrømme at jeg var motstander av konseptet da jeg først ble fortalt om det. Skulle jeg liksom gi folk annledningen til å bedømme meg – helt edru og kun på utseende? Det virket som den strake vei til destruert selvtillitt og enda mer åpne sår. Men. Så feil kunne jeg ta. 189 matcher har jeg nå på tinder. 189 menn, som kun ved å se på et bilde av meg har valgt å legge sine klissete, tjukke, beinete, svette eller annet tommler på hjertet ved siden av ansiktet mitt. Søtt dandert. Jeg har faktisk valgt et flatterende bilde.

ville ikke valgt dette

Så nå har jeg litt forskjellige prosjekter. La oss kalle dem 1, 2 og 3.

1 er den minst spennende av de tre. Han er Israeler, men jobber i Norge. Han begynte med å komplimentere musikksmaken min, og jeg smeltet som en is på en varm sommerdag. Han spurte om jeg hadde LP-spiller. Så spurte han når vi kunne møtes så vi kunne prøve den. ‘I has some Neill Young’, som han så galant sa. Jeg prøvde å le det vekk. Snakke om noe annet. Så spurte han igjen. Og igjen. Og igjen. Englsken ble ikke noe bedre. Og jeg mener; Hvorfor skal man møte noen som de eneste man har snakket med om er hvor imponerende samling av LP-plater du har. Til slutt fortalte jeg ham den nakne sannhet: Jeg går på krykker, men vi kan godt møtes til en kaffe eller lignende. ‘Oh…’ svarte han, og nå har han vært stille lenger enn noen gang før. Jeg tror det er rimlig å konkludere med at i Israel har ‘Vil du se på LP-samlingen min’ samme betydning som frimerkesamlingen her i Norge.

It’s sexytime

2 er.. spennende. Han skriver lange meldinger og jeg føler jeg har fått et slags inntrykk av ham. Han er enkel å prate med, MEN: Han er idrettfantast. Og typisk meg, når han sier at han driver med sport og lurer på hva slags sport jeg driver med… så smører jeg tjukt på. Den ene skituren januar i fjor blir plutselig en lidenskap for langrennski. Og vannskiene som råttner i båtbua på hytta.. Vel, det blir også min kilde til livsglede. Og nå har han spurt om vi skal møtes. Det hadde jo forsåvidt vært hyggelig det. Det eneste er at hvis han forventer seg en langrennsentuiast tror jeg vi får et lite problem når han skjønner at jeg er litt… rund i kantene og liker best å lese uoversatt lyrikk på språk jeg ikke kan.

expectations

3 bor der jeg studerer. Han er litt eldre, har en spennende jobb og jeg har allerede planlagt hva barna våre skal hete. Han er dritkjekk, hyggelig, følger opp, og jeg har hatt kontinerlig kontakt med ham siden lenge før jul. Så er jo spørsmålet da: hvor mye vet du om et fremmed menneske ut ifra fem bilder og sporadisk chataktivitet fordelt over noen-og-tyve dager? For jeg tror det er nærmest ingenting. Og allikvel kiler det i magen når jeg snakker med ham. Jeg tror jeg er ALT for bløt for Tinder.

Liker å tro dette er meg til sommeren

Jeg tror også dette er en blindvei når det kommer til mitt kjærlighetsliv og min framtidige lykke, men hey, jeg er ennå ung og bildeskjønn nok til 189 match i hvertfall.

Er det sosialt akseptert å bruke Tinder? Og det er egentlig en veldig grei måte å styrke selvtillitten på. Men jeg merker jeg er i indre konflikt med meg selv: Er det teit eller tøft? Og jeg har konkludert med at jeg ikke skal møte 1. Men hva med 2? Han har spurt om jeg vil møtes denne uka. Og hvis 3 spør når jeg er tilbake på studiestedet, skal jeg møte ham, eller skal jeg holde meg til bildet jeg har laget av ham selv?

Gutter – no offence – men dere suger.

Ice Ice Baby

10 Dec

I det siste har jeg fått noen morsomme henvendelser. Det viser seg at det er andre unge piker som ser den terapautiske effekten av å skrive ned sine feilgrep og guttehistorier, og to av dem har spurt om å få låne bloggen min som medium til å dele denne elendigheten med det ganske land. Så her kommer den første, en saga, en ættefortelling, direkte fra Island:

Først og fremst vil jeg takke for at jeg får lov å skrive et gjesteinnlegg på denne bloggen. Jeg har bedt om muligheten for jeg vil gjerne vise at det er flere av oss som sliter med å få kjærlighetslivet på rett kjøl.

Min historie begynner med en romantisk ferieflørt. Eller, det er ikke helt sant. Jeg hadde vært på sagaøya Island på ferie og møtt en del nye folk, men ikke noen spesielle i den forstand. Vi hadde noen fantastiske dager med bad i varme kilder, lekt med geysirer og ridd på hester i et vakket Islands landskap.

Jeg tror ikke hesten gjorde nazi-hilsen hele tiden…

En uke etter jeg hadde kommet hjem fikk jeg en melding på Facebook fra en fyr vi hadde møtt som skrev litt løst og fast før han avsluttet med: “Det var med en viss sorg jeg klemte deg farvel”. Paranoid som jeg er tenkte jeg at nå skulle disse gutta tulle med meg og få en stakkars jente til å falle pladask for en dust på Island.

Klassisk guttemoro

Pladask falt jeg, men ikke for guttegjengen. Det var altså en fyr som var oppriklig betatt av meg som satt et sted langt ute i havet og sendte meg meldinger. Og sånn fortsatte det – frem og tilbake, frem og tilbake. Han fortalte meg mer og mer om seg, og vi ble bedre og bedre kjent. Han var en søt, morsom, smart og kjekk fyr. Hva mer kunne jeg be om?

Kanskje en bart..

Han skrev lange innlegg om krig og fred, kjærlighet og ondskap, og avsluttet ett av de lengre innleggene med at hans besteforeldre hadde skrevet brev til hverandre mens bestefaren var stasjonert en eller annen plass, og at “de slik holdt kjærligheten i livet”.

Noget mer romantisk med brev, men la gå!

Da jeg skulle ut og farte i Europa igjen, bestemte han seg for at han ville ta turen til samme sted som meg. “Helt tilfeldig” at han hadde en kompis og besøke der, så klart. For å kutte til saken. Den første natten våknet jeg opp på et klamt hostellrom med to engelskmenn i nedre køyesenger, og i en armkrok til en mann som strøk håret mitt vekk fra ansiktet mitt og sa han hadde drømt om dette lenge.

Slapp å gjøre detta sjæl.

Som seg hør og bør i begynnelsene av tyve-årene fløy hormonene i taket, hjerte banket og bilder om fremtidige bryllup og barn la klistret fast på netthinna. Jeg hadde funnet mannen i mitt liv og kunne nå peke og le på alle jenter som skrev inn til Klara Klok og Det Nye.

Nå har det seg slik at jeg skal til Island i jula, og vi har snakket frem og tilbake hvor fantastisk det skal bli å se hverandre igjen, ligge inntil hverandre og bare prate sammen (han har til og med understreket at det ikke handler om et enkelt ligg (for en 3000-schpenns flybillett vil jeg påstå det er ganske dyrt), men om å connecte med et annet menneske. Sommerfugler i magen og helvete på jord.

Viktig å stirre mystisk på hakepartiet…

Men her kommer vendepunktet. Vi satt og snakket sammen på Facebook, og drømte om at vi skulle gjøre og så forteller han meg at vi skal besøke søsteren hans som bor helt i nord. Så sier han:

… så, jeg vil bare fortelle deg en ting.

Å?

Du er den første jenta jeg tar med til familien.

Wow. Det setter jeg veldig stor pris på. Det er utrolig fint at du lar meg få møte dem.

Så bra. Det er jeg glad for å høre. Jeg ville ikke gjøre deg mer nervøs enn nødvendig. Og det er jo ikke akkurat som om vi skal dra dit som kjærester. Søsteren min om de vet jo at vi bare er “venner” 🙂

 

Hvis noen gutter leser det. Aldri – ALDRI – skriv “venner”. Hva betyr det? Er vi bare venner? Later vi som om vi venner – er vi bare bekjente? Holder vi på, betyr det at vi er mer enn venner? Hvorfor vil du ikke fortelle familien min om at du kanskje, kanskje, kanskje er litt forelska i meg? Skammer du deg? Har jeg gjort noe galt? Hvor gikk dette galt? Hvordan skal jeg oppføre meg? Må jeg slå deg på skulderen og snakke og fitte for å være kompis? Skal jeg prøve å sjekke opp tremenningen din for å avlede all oppmerksomhet fra oss? HVA BETYR DE HERMETEKNENE?

Og det neste han skriver til meg er:
Oi! Er sent ute til trening. Snakkes senere!
Og så logger han av.

Ikke rart nysgjerrigheten dreper katter…

I vill fortvilelse gjør jeg det alle jenter i tyveårene gjør. Jeg ringer venninnen min. Jeg hikster og puster, ler hysterisk og griner, og prøver desperat til å få henne til å fortelle meg hvordan denne gutten midt utpå havet har tenkt.

Da vi begge har gått tom for ideer og verden nok en gang har mørket, livet er dritt og trøstespising er det eneste som står på dagens to-do-list, legger vi på og jeg er overlatt til stillheten og nok en gang ensomheten.

For å forsøke å bøte litt på sorgen setter jeg på en DVD, og tenker på alt annet enn det filmen handler om. Alle de søte tingene han har sagt til meg, hvordan det kjentes å ta på huden hans, hvordan han luktet og alle drømmene knuser sakte, men sikkert foran meg. Jeg er litt over halveis da jeg plutselig hører et plig på mobilen.

Etter nok en søken etter distraksjon åpner jeg Snapchat, for å sjekke bildet som har tikket inn. Til min store sorg ser jeg at snapen er fra ham. Tårekanalene begynner og fylle seg opp igjen, og etter å ha bygget meg opp trykker jeg på snappen.

Noe uventet..

#foryoureyesonly står det over bildet av ham i bar overoverkropp.

I og for seg var det jo fryktelig hyggelig. Her står det en naken mann på et bad et eller annet sted i verden og tenker at, hm, nå drar jeg frem mobilen og sender et bilde av magen min over verdensveven. Men det eneste jeg klarer å tenke er, hvor mange har han sendt den til?

Tror jeg skal bruke resten av kvelden til å sende Snapchat en mail om jeg kan få loggen hans…

Takk for meg!