Vi er ikke bare venner…

21 sep

Jeg har egentlig aldri vært utpreget romantisk. Der andre kvinner jeg kjenner hviner høylytt ved tanken på å være hvit brud, feire kjærligheten med venner og familie, proklamere sin udødlige kjærlighet til alle som vil høre på og dets like får jeg mest lettere panikkangst av tanken på at alle hadde visst jeg skulle ligge den kvelden. Allikevel har jeg alltid blitt svært lett (SVÆRT LETT) betatt og til nøds forelska i omtrent alle som har hudkontakt med meg i mer enn fjorten sekunder. Helt til nå… Det kan virke som denne versjonen av meg tilhører fordums tid (Jeg googla om det er det det heter – det gjør det!).

Omtrent så komfortabel tror jeg jeg hadde følt meg i eget bryllup

Jeg har nemlig møtt en mann som jeg bare møter etter klokken har tippet halv 11 på kvelden. Han kommer, sover her og drar igjen og er ikke det spor interessert i meg som menneske. Selv har jeg allerede avskrevet han som potensiell livspartner, av mange grunner. Og det har fått meg til å tenke; kan det virkelig være sånn at man helt ukomplisert kan være nær et annet menneske på en sånn måte (les: ligging. Jeg blir flau så bær over med meg for kleine innpakninger), eller vil det for alltid lede til forvikling? Her har jeg enda ikke greid å bestemme meg.

Forviklinger. Her illustrert med forviklingspiggtråd.

Jeg vakler nemlig mellom to ytterpunkter; Hun som syns det er digg å kunne ligge uten å måtte forplikte seg til noe. Hun som uten kvaler kan slippe noen tett på kropp uten å slippe dem tett inn på sinn. Den som tenker at uforpliktende … samvær med samme person over tid ikke er noe problem, vi er jo tross alt i 2020, jiiiz. På den andre siden blir jeg bitteliten. Redd for at jeg plutselig ikke skal være nok mer. Ikke pen nok, ikke god nok, ikke spennende eller morsom nok å være med. Frykten for å bli forlatt henger ved, selv der det ikke er noe å forlate. Venninnegjengen er delt på tematikken; de fleste syns det er gøy og stas og sier kos deg og hipp hipp hurra, mens et bittelite mindretall hvisker noen ord om at det kanskje er lurt å passe litt på seg selv. Og når venninnegjengen er delt i mening er det forbanna vanskelig å bli enig med seg selv.

Ja, jeg innser at symbolikken i dette bildet er alt annet enn subtil…

Per dags dato har jeg landet på at det må være et sted i midten som gjelder; det er greit å ha det uforpliktende og alright, så lenge alle parter er med på det, men det er nok også lurt å sjekke inn med seg selv litt innimellom. Selv om jeg tenker på meg selv som oppegående, nesebebeinet og feministisk orientert kan jeg også merke at jeg kan henfalle til å bli veik i denne type relasjoner, og ikke stille krav i tilfelle det «skremmer» noen (menn vil jo jakte, evolusjonspsykologi og alt det rælet der…). Dette kan derfor, enn så lenge og i mitt hode, tjene som en ideell øvingsarena for å stille noen krav – går det til helvete er det vel flere menn i verden som er gira på nærhet.

Og det føles egentlig fint. Ganske skummelt, og ganske fin.
Beklager hvis jeg har mistet min evne til å være gøyal de siste årene, jeg merker det sjøl også, men utløp er utløp, så jeg sier meg fornøyd!

Alle unnskyldningers mor

6 sep

Jeg skjønner mer og mer at jeg ikke er mer enn en rookie på datingmarkedet post-2014. Derfor har jeg kalt inn forsterkninger fra en mer erfaren dater enn meg. Min gode venninne, som gjerne ville gå under pseudonymet TigerStripes (jeg vet ikke hvor lenge vi kan være venner etter dette, men deeeet er greit), har gått med på å dele en av sine senere historier om den magiske Tinderdaten som aldri ble noe av.

tiger

Den tigeren som ligner mest på «TigerStripes»

Så her kommer det:

Der, ja – nettopp det man forventer etter ti år med mislykka dating…

Record scratch: Let me tell you how I ended up here.

Se for dere en noe overfylt stue på en nesten-COVID19-vennlig fest. På tvers av rommet ser jeg en lady, muligens av the not-so-hetero persuasion (om dette ikke var et eksempel på den sedvanlig villedende please-be-gaydar). Det var begjær ved første blikk, og et fremtidig bryllup begynte allerede å bli skissert i den altfor single hjernen min. Jeg gjorde et sjeldent modig framstøt for å vise interesse, og fikk forbløffende nok positiv respons.

4-uker-bilde-4

Ikke denne typen positivt, kanskje heldigvis..

Det som så fulgte var å forvente (det har tross alt skjedd hver gang jeg har fått et glimt av håp om at noen av eller annen grunn kan ønske å date meg): Jeg gikk inn i en tåke av lav selvtillit, der jeg vekslet mellom å ikke tro at daten faktisk kom til å skje, og overdrevne fantasier om at dette kom til å bli daten som gjorde slutt på singellivets kvaler for alltid. Hjernen kverner ut negative og positive tanker på maks hastighet, og hverdagslivet virker enda mer poengløst enn vanlig. Tanker som «Det blir sikkert ikke noe av daten – hun tar nok til fornuft!» og «Jeg gleder meg til å flytte inn med henne – håper hun aldri vil flytte på landet – men jeg får vurdere det – om hun gjerne vil!». Som dere kanskje forstår: Dette er en meget slitsom prosess.

5033975

Med min flaks hadde vi nok fort endt opp her!

Derfor var det både forventet og knusende når det viste seg at den nesten-COVID19-vennlige festen ikke holdt vann – dama har symptomer. Enten det, eller så har hun sett sitt snitt til å snekre sammen samtidens mest vanntette unnskyldning for å unngå en date man angrer på å ha gått med på. Dette er tiden vi lever i, folkens!

… Et helt liv senere

5 sep

Ja, hva kan jeg si? Det ble meg og Tinder-daten. Hvertfall for en stund. Vi hadde seks fine år sammen, og selv om vi begge er enige om at det er riktig at vi ikke skal være sammen for alltid har det vært den gråeste sommeren i manns minne. I tillegg til pandemier, rasisme, skogbrann og diverse annet rusk har jeg gjennomlevd min første kjærlighetssorg (Og jeg er fullt klar over begrensningene av egen viktighet i denne sammenhengen, tro meg!).

 

kjaerlighetssorg

Dette bildet er illustrasjonsfoto på EliteSingles’ kjærlighetssorgsside. Syns den oppsummerer ting gaaaanske så greit.

Men, noens død er andres brød, som det så pent heter. Så jeg har nå kasta meg ut i datingverden igjen, og siden 2014 er det meste forblitt det samme, men samtidig så veldig annerledes. Den første store endringen jeg har lagt merke til er at menn på Tinder og Happn (ja, for jeg bruker faktisk begge av en eller annen absurd grunn) i mye større grad er rett på sak. Hva jobber du med? Hva er drømmejobben? Eier du egen leilighet? Kan du oversende skattepapirene dine, så jeg kan se gjennom dem? Det er kanskje en naturlig konsekvens av å snart bikke de første 30 – datingverden har beveget seg fra å være spørsmål om innover- eller utovertiss til å være et spørsmål om mål, drømmer, ambisjoner, utdannelse; kort sagt – er du min perfekte partner?

Jobbintervju-scaled

 

Og det har allerede blitt noen Tinderdates. To med menn i kategorien voksne menn med doktorgrad som det gir fullstendig mening at er single etter to øl, en i kategorien etter-halv-elleve-og-bare-for-gøy (helt til jeg får klikkorama, mer om det senere), og en i kategorien uffda-du-ble-veldig-såra-av-eksen.

 

Jeg gir meg selv hvertfall fire nye år (som singel); la oss håpe det er mer enn Trump får…

Hard to say.. Hello?

15 sep

Så er endelig dagen her – jeg skal hjem! Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg har jeg vært på ferie. Åtte lange uker hvor jeg istedet for å ha etobret menn i fjerne verdensdeler, har vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av wifi-tilkobling og takket Gud for WhatsApp.

For det har seg nemlig sånn at jeg er ganske knisebetatt av Tinderdaten jeg hadde i april, og det virker som han har en forkjærlighet for litt lubne, kvasipretensiøse piker – altså meg, så vi har holdt kontaktet via Le Internett, som jeg har grunner til å tro det heter på fransk.

MEN (og det er alltid et men) – hvordan gjør man det egentlig når du har det litt uavklart med en person, men det eneste man har hatt lyst til de siste åtte ukene er å ligge tett inntill dem og miste bussen til jobb neste dag? Hvordan i all verden sier man hei når man egentlig har mest lyst til å suge seg fast i fjeset til personen, men ikke vet om man fortsatt der man slapp, eller om man har gått to steg tilbake?

Jeg har sett for meg alle mulige scenarioer: handtrykk, den kleine klemmen hvor begge går for samme side og alt blir rart, kyss på kinnet som missforstås og blir et kleint halvveiskyss et sted mellom nesa, kinnet og munnen: kyssets bermudatriangel. Og slowmotion løping og tidenes gjensynsklin. Selv om jeg dessverre tviler på det siste – til det er vi begge for keitete og sjenerte tror jeg.

Bleuuuhh, som jeg ikke var nervøs nok fra før. Nå har jeg hvertfall noe å tenke på på den alt for lange flyturen hjem!

Interntional Love

10 sep

Jeg beklager det lange fraværet, men jeg har de siste ukene vært på såkalt ferie. For mange mennesker innebærer det solseng, paraplydrink og aller helst en kjekk greker. For meg har det betydd mange mil på beina, altfor mye Cola Zero og unormalt mange menn jeg ikke vil ha.

For jeg har jo ham der hjemme. Vi har sendt meldinger, jeg har innrømt det skal bli godt å se ham igjen, og han det samme tilbake, og det føles ut som det er en enighet og at vi skal både sees og kline når jeg kommer hjem. Det føles godt, for det er bare ham jeg vil ligge i skje med. Så hva med alle disse andre mennene?

Jeg kan innrømme såpass som at ferien min har foregått helt på egenhånd og veldig veldig langt vekk fra trygge kalde Norge. Og når det kommer til sjekking her er reglene helt annerledes. Her virker det som sjekketips nummer én er: plystre og si at hun er vakker på gebrokken engelsk. Hvis dette ikke fungerer, følg etter henne, gjenta steg én og spør hvorfor hun ikke svarer, selv om det burde vært ganske innlysende: hun er ikke interessert.

Så er det meg da. Lille, tjukke meg, alene i den store verden. Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet fra menn: den første uka på den såkalte ferien min fikk jeg omtrent sosial angst av å bevege meg utenfor døren. Det var beautiful lady meg her, og señiorita meg der. For all del, det er alltid hyggelig å høre at du er en gudinne sendt til jorden, men gutter: når en jente stirrer ned i bakken og småløper hvor enn hun går i 40 grader celcius, da vil hun mest sannsynlig ikke prate.

Det rareste av alt dog, var at jeg egentlig ikke følte meg så veldig vakker: jeg haddde droppet solkremen en dag, så ryggen min var illrød og flasset, og jeg hadde blemmer i hodebunnen. Jeg brukte ikke sminke og de 40 gradene ute gjorde at jeg var konstant klissvåt av svette – jeg så altså ut som jeg gjør etter en sjelden gang på SATS! Allikevel var det menn i alle aldre, former og fasonger som fortalte meg at jeg er vakker. Det er det aldri på SATS.

Den opplevelsen som gjorde mest inntrykk på meg dog, var Mannen som Absolutt ikke Tok et Hint. Jeg tuslet rundt og lette etter et museum, dum som jeg var med kartet oppe. Plutselig stanser en ung mann forann meg og spør om han kan hjelpe. Jeg takker først nei, før han spør to og tre ganger til, og jeg forteller hvor jeg skal. Det ender med at han følger meg rundt i fem timer, helt uoppfordret og uønsket, og det var et eller annet sted mellom hyggelig og grusomt ubehagelig.

Neste morgen, uten at jeg har sagt hvor jeg bor, står han på trappa mi. Jeg fikk helt vondt i magen, for jeg følte virkelig at jeg var fanget – et dyr i bur. Så jeg løste det hele som jeg så ofte gjør: Jeg gråt litt i dusjen og da jeg var ferdig hadde han gått.

Problemet var bare at han gav ikke opp – neste morgen var han der igjen, og han ropte ikke, så jeg hadde intet forvarsel og dermed inget sted å gjemme meg, ingen dusj og gråte i. Vi gikk en kort tur, og selv om han var en hyggelig fyr tok jeg meg selv i å være skikkelig sinna – det var ikke greit å bare trenge seg på og ikke ta et nei for et nei. Han hadde sagt ‘I like white women’ og jeg hadde sagt jeg hadde kjæreste (fordi det er enklere enn å forklare at jeg er på knærene etter en jeg møtte på noe som heter Tinder). Til slutt kom den tyngste regnskuren jeg har vært borti, og da han inviterte meg inn til en venn av ham takket jeg nei og løp ti kvartaler hjem i styrtregn. Jeg så ham aldri igjen.

Da jeg kom hjem hadde jeg fått følgende mail:

hola i hope that you be ok and you had enjoyed holiday i didnt like that
you havent belived to me but i understand you i just wanted your
friendship but if you didnt like i couldnt do anything
take care bye

Jeg skal aldri klage over kryptiske tekstmeldinger igjen – og gud jeg er glad jeg ikke gav ham facebooknavnet mitt!

Beautiful Day

26 jul

(Jeg beklager at alle innlegg i det siste har startet med sangtekster. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men dere får bære over med meg)

Sommeren har rast forbi med stromskritt og har stort sett bestått av å svette inne på jobb, klage over at det er for varmt, bade og være med Mr. Tinder. Og det er så utrolig utrolig fint, jeg har helt glemt hvor knisete og teit det går an å bli. Hvor dumme vitser det går an å se sjarmen i. Hvor tilgivende man blir overfor katastrofale guttegarderober. Hvor spennende det er å bli kjent med et menneske, alle detaljer og opplevelser: Hvordan det lukta hos bestemora hans, hvordan han snorker når han ligger på ryggen, hvordan han blir sykt knisete og teit når han blir overtrøtt og hvordan det kiler helt ned i tærene når han lager prumpelyder på skulderen min (Det høres ekkelt ut, men det er sånn man gjør på babiser, dere skjønner vel hva jeg mener. Eller så tror dere jeg er helt freakshow. Begge funker for meg).

Omtrent sånn

Midt i uka sov han hos meg. Guden av vaktlister har vært ubarmhjertige mot oss i sommer, så de dagene han jobber seint jobber jeg tidlig og omvendt. Det blir derfor til alt for mange, alt for tidlige morgener. Denne gangen var det min tur til å skulle jobbe tidlig, og bussen min forlot stasjonen ti på sju. Sånn ca. når vi burde ha gått for at jeg skulle rekke bussen ligger jeg fortsatt i armkroken hans og vi prater om at vi burde hatt en hel morgen. Uten stress. Så bygger jeg og motet og sier ‘vi skal ikke møtes i helga også da? Når vi begge har fri?’ (Dette er skummelt, fordi jeg da spør om han 1 – vil bruke frihelga si sammen med meg, 2 – alle treff på google sier at bruker man lørdagene sammen er det serious business…!) Han sa ja, og vi løp til bussen. Vi rakk ikke en gang en klem, men jeg ropte ‘Fitte!’ litt for høyt, slo ham litt for hardt på skulderen og beina litt for fort mot bussen. Jeg rakk bussen og regnet med at vi kanskje hadde en avtale til helgen.

Ingen avtaler er bedre enn de som kommer ut av et  klapp på skulderen

Så i dag, lørdag, har jeg prøvd så godt jeg kan å drepe tiden. Møtt venninner, vasket klær, kjøpt klær, rydda huset, tenkt tenkt tenkt. Skal jeg sende ham melding? Men det var jo jeg som spurte, da burde vel kanskje han følge opp? Vondten i magen bygget seg opp. Kanskje han ikke ville være med meg på en lørdag allikevel? At han syns det er greit å være med meg etter jobb og til neste morgen, men det er liksom nok? Da jeg hadde slått ned min egen selvtillit til den var på størrelse med en ert, og trøstespist hele bollen med potetgull pep det i telefonen…

Det var mormor. ‘Ok’. På en melding jeg hadde sendt for fire timer siden. Serr? Serr! Noen må lære den damen om SMS-etikette. OK-er skal komme umiddelbart eller ikke i det hele tatt. Mens jeg sitter der og tenker stygge tanker om verdens søteste dames mobilbruk piper det igjen. Jeg banner stygt, skuler på telefonen og lurer på hvem i helvete som maser nå.

‘Hei, hva er planen for i kveld? 🙂 ‘

(insert forelskatenåringsjentehvin)

 

Kjærlighet er mer enn forelskelse

13 jul

Det har vært lenge siden. Jeg beklager. Eller, egentlig ikke. Jeg har fullført min første akademiske grad, og jeg har hatt samme kjærleiksinteresse i tre måneder – det er ny rekord!

For å oppdatere: Jeg hadde min første tinderdate i april, og i mai, juni og juli har jeg vært borte og vært flink student. Men det har vært tekstmeldinger fram og tilbake. ‘Hvordan har dagen din vært :)?’ ‘Hei, hatt en bra helg :)?’ ‘Hallooo, gikk det fint med den tingen du sa du skulle gjørte på onsdag og i dag er det søndag?’. Den type ting. Men nå. Nå er jeg endelig hjemme.

Vi har vært hjemme i en ukes tid. Og vi har møttes to ganger. Og det er skikkelig fint. Jeg greier ikke lage noen kleine, halvdårlige poeng ut av det en gang, for jeg bare koser meg i hans selskap. Problemet er jo at jeg ikke vet om han koser seg i mitt.

 

Når mine venninner eller damer på film er forelsket så vet de hva de skal gjøre. De vet hva han tenker. De vet hvordan de skal play it cool. Jeg er tydeligvis hverken mine venninner eller damer på film. Istedet lager jeg lister. Absurd lange lister. Og jeg tror jeg skal dele litt med det av dere. I god liste-stil har jeg skrevet to sammenlignende lister: En med grunner til at han liker meg, og en med grunner til at han ikke gjør det.

Det kan kanskje muligens være at han liker meg, og ting som tyder på det-lista

-Han har holdt kontakt med meg i tre måneder. Jeg har tilsammen vært hjemme 16 dager. Og han vil fortsatt møte meg.

– Han ler av vitsene mine

– Han sier at det ikke gjør noe å ligge i skje, og nekter for at armen hans sovner

– Han blir litt snurt når jeg går 17.00 etter å ha sovet hos ham

– Han sender meg melding ofte

– Han husker helt absurde ting jeg har sagt for lenge siden, og følger det opp.

– Ingen av oss liker fotball

 

Grunner til at han muligns ikke liker meg-lista

– Jeg har terribel morgenånde

– Sexy og meg er ikke synonymer

– Det nærmeste han har kommet å gi meg et kompliment er å si at jeg har små ører

– Når vi kliner ender han alltid med håre mitt i munnen, og jeg tror ikke det er det kuleste i verden

– Det samme gjelder når vi ligger i skje

– Det er meg. Jeg skal bli kattekvinne. Det er et eller annet som ikke stemmer.
jeg har liksom ikke noe konkluderende. Ingen gode ord. Men jeg har et spørsmål: Må man ta ‘The Talk’? For det skremmer vannet av meg. Å skulle tilhøre noen – takke seg til… Men jeg tror egentlig dette er mest fint. Kanskje. Det er skummelt å skrive det, men det er det. Muligens. Ææææ.

Til helvete med roser og romantiske komedier

7 mai

Jeg har møtt mr. Tinder igjen. Både en og to ganger. Og jeg tror, for faen i forbitredte helvete, at jeg er litt betatt.

Problemet er bare at jeg studerer et annet sted enn han bor. Kort fortalt, ganske langt borte. Og jeg skal hjem en gang til 17. mai før jeg kommer hjem i juli. Det suger. Det suger så heftig hardt. Fordi jeg har møtt ham tre ganger (tre vidunderlige ganger) er det ikke på sin plass å be han komme på besøk, ringe eller skype. Så det blir med tekstmeldinger.

 

Så har jeg, som alltid, googlet. Hvordan flørte over tekstmelding? Hvordan holde et langdistanseforhold i live? Hvordan ikke gå på veggen når det mennesket du aller helst skulle hatt i nærheten er jævlig langt vekk?

Poenget er at det er hyggelig. Selv om jeg er mange hundre kilometer borte så sender han meldinger. Spør hvordan dagen min har vært. Lurer på hvordan det gikk da jeg gjorde den tingen jeg sa jeg skulle gjøre i går. MEN FORTSATT ER JEG SÅ FORBANNA USIKKER. Hva skal egentlig til for at jeg skal bli overbevist om at han liker meg, hvertfall bittelitt? For alt rasjonelt i kroppen min sier at han gjør det. Han sender meldinger, sier det blir bra når jeg kommer hjem, ler av (de utrolig dåriige) vitsene mine. Jeg drar meg i håret, er konstant småkvalm og sjekker mobilen til ALLE tider. Poenget er, at for alt jeg vet, ligger han med hundre tinderjenter de ukene jeg er borte. Eller så møter han en av de tusenvis av jentene som er mye søtere og villere i senga enn det jeg er. Eller bare en som kan noe av det han kan noe om. Eller bare er der hvor han er – ikke minst.

Og en annen ting med når den du får sommerfugler i magen av er langt borte: Jeg får trangen til å være superdigg når jeg kommer hjem. Vi snakker solarium, mindre sjokolade enn vanlig, voksing, sletting av grusomme profilbilder på facebook bare sånn i tilfelle han stalker meg og.

Helt seriøst – hva gjør man i en slik situasjon? Hva skal jeg tenke? Det er ikke så alt for mange tips og tegn å plukke opp på i tekstmeldingutveksling om dagen som har vært ca. 4 ganger i uka…

Jeg har tilogmed mistet lysten på Pepsi Max, som til vanlig er min kilde til livsglede.
Jeg tror egentlig jeg har løsningen selv – slutt å whine, slutt og google, kos deg med at han sender melding og tro at du er bra nok! Det viser seg å være vanskligere enn jeg liker å tro, men HEY – venninnene mine sier ihvertfall jeg er strong independent woman.

Ut av deg sjæl-opplevelse

20 apr

Så. På torsdag var jeg på Tinder-date.

Jeg begynte morgenen med å kaste opp frokosten min fordi jeg var så nervøs. Jeg så en film, men husker ikke hvilken for jeg fulgte ikke med. Istedet lagde jeg scenarioer i hodet mitt over alt som kunne gå galt. Over alt som MÅTTE gå galt.

dette kom da jeg googlet ‘nervøs’. Det er ikke sånn jeg ser ut når jeg er nervøs!

Så kom tiden. En venninne kjørte meg ned, og slapp meg av litt bortenfor hvor vi skulle møtes – og der sto han. Han gikk i ett med 7/11, for jakka hans var i samme farge som veggen og han så vesentlig mer knarker ut enn jeg hadde trodd. Men han gav meg en god klem, og sa det var hyggelig å møtes.

Omtrent sånn, bortsett fra at han ikke var Stoltenberg

Det var faktisk hyggelig. Samtalen fløt relativt godt, og paralelt med alkoholinntaket: enda bedre. Etter fire øl og snakk om film, politikk, skole, familie, tægging, gatekunst, skole og en runde Ludo var det siste servering. Vi takket begge pent nei til enda en øl, men satt og pratet litt til. Til slutt sa han: Skal vi gå?

dette sank

Hjertet mitt sank litt, for det var hyggelig, men fryktelig platonisk. Så gikk vi ut, på 7/11 for å kjøpe tyggis (meg) og snus (ham), før han sier ‘Hva skal du nå da?’. Når det spørsmålet stilles klokken halv ett på en torsdag er det som regel mer en ‘vil du være med meg litt til’ enn et faktisk spørsmål. Og det var det i dette tilfellet også. Vi gikk hjem til ham, og ‘skulle se en film’ (som somoftes betyr å ligge sammen’.)

Så satt vi der og så film, og det nærmeste vi kom action var at skuldrene våre berørte hverandre. Tidvis. Og jeg prøvde hardt, uten å legge meg oppå ham, å få han til å skjønne at han kunne legge armen rundt meg, eller han kunne få lov til å i det minste erkjenne min eksistens. INGENTING! Til slutt gav jeg opp, og fulgte istedet med på filmen. Ikke var den veldig spennende heller.

Etter filmen var klokken passert to, og jeg sjekket om bussen enda gikk. Det gjorde den. Jeg reiste meg for å gå, men da stoppet han meg. ‘Du kan jo bare sove her?’. Jo, det kunne jeg jo forsåvidt, men er det ikke bedre å sove i sin egen seng hvis det likevel ikke skulle skje noe? (Bare tuller, jeg ble). Han skal ha for at han prøvde. Satt på smooth jazz på radioen (kanalen het faktisk smooth jazz) og vi satt og pratet. Fortsatt ingen hender. Fortsatt ingen fremstøt. Jeg mistet motet og latet som jeg ble trøttere og trøttere, selv om jeg egentlig bare ble mer og mer skuffet. Jeg ville jo kline. Jeg la meg ned, klar til å sove, og da, etter FEM OG EN HALV TIME, legger han seg inntil meg. Tar meg på hofta. Sier ‘Sov godt da’. Også klinte vi.

Etter mange timer med klining og fumling og alt som hører til fikk jeg en halvtimes søvn før jeg fikk nyte en busstur of shame på vei til jobb. Åtte timer senere stupte jeg i seng med et smil om munnen. Og jeg skal møte ham igjen ikveld!
Woho, nå har jeg faktisk vært på Tinder-date, og jeg føler meg tristere enn noen gang!

Nær-døden opplevelse

16 apr

Jeg tror jeg skal dø. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal overleve de neste 24 timene. Jeg skjønner ikke hvordan i all verden jeg skal komme meg gjennom neste prøvelse livet kaster på meg.
I morgen skal jeg på min første Tinder-date.


Jeg har holdt på med tindring siden jul, og har tidligere skrevet et innlegg om det. Lang historie kort: Jeg har i skrivende stund 554 matcher, har fått ca. 15 øl/middag/pule-invitasjoner og ikke fulgt opp noen av den. Men så skjedde det noe, mot alle odds. Jeg begynte å snakke med en fyr. En fyr som har fler sær skrivings feil enn de fleste, en gutt jeg har -ingen- felles interesser med, en jeg tenkte at ‘dette – dette blir ALDRI spennende’. Han har sjarmert meg i senk. Jeg venter på melding fra ham hver eneste kveld, og sånn har det holdt på i tre uker nå. Og for to dager siden orket jeg ikke vente lenger: Jeg inviterte ham ut på en øl.

 

Siden da har jeg googlet.

‘How to act on a blind date’

‘What to wear on a first date’

‘Who should pay on first date’

‘What type of girls do boys finds attractive’

‘How to make him take the first step’

‘fuck, why did i put this on myself’

også videre.
Jeg har brukt de siste 72 timene på å fundere på ALT som kan gå galt. I mitt hode har han forestilt seg meg som en babe, høy og slank, ikke lav og lubben. I tillegg har Gud tatt igjen for all banningen min og gitt meg tre på rad kviser: nesa, overleppe, hake.

Jeg er så nervøs at jeg ikke greier å skrive. Skal møte ham i morgen kveld! Tips taes imot med takk og god karma.

Dette kan jo ikke annet enn å gå til helvete…