Arkiv | mai, 2012

Hvor det hele begynte…

19 mai

Jeg tror egentlig jeg alltid har vært håpløs når det kommer til det motsatte kjønn.

I barnehagen håpet jeg ALLTID på å få være Sunniva da vi lekte Kaptein Sabeltann, men endte som regel opp med enten tante Bassa eller Langemann. Jeg var høy som barn, og jeg var «liksom ikke helt Sunniva».

Siden den gang har det bare gått nedover. Jeg husker dog fortsatt mitt første store nederlag. Det var i åttende klasse på en ganske gjennomsnittelig norsk ungdomsskole. Han var lubben, tørrvittig og hvertfall 20 cm lavere enn meg, og jeg var solgt. Dessuten ble vi ganske gode venner, og vi satt i elevrådet sammen. Som seg passende var hadde jeg selvfølgelig forbokstaven hans i et hjerte i nicket mitt på MSN, og jeg skrev det også inni hånda ved passende anledninger og håpa på at han skulle se det.

Så kom den store dagen. 24. oktober i 2006 eller 2007 (Så stor var dagen tydeligvis ikke) fikk jeg mitt første kyss. Første frivillige kyss i hvertfall. Første kyss som betydde mer enn hele verden og kilte helt ned i tærene. Vi feriet Halloween, og som seg hør og bør når man er 14 år og mer enn et kjønn på samme sted lekte vi nødt eller sannhet. Jeg var vill og gal, valgte nødt. «Du må kysse»… Verden min falt sammen. Det var ikke HAM, men bestekompisen hans. Hjertet mitt lå lengst nede i maven, og -dette- hadde jeg ikke lyst til. Jeg rødmet kraftig, og den stakkars gutten som var utsatt for mitt søte første kyss sa «Du trenger ikke assa. Jeg vil helst slippe». Jeg trodde ikke hjertet kunne komme seg lenger ned i tærene, men plutselig var det mulig allikevel. Med tårer i øynene hører jeg plutselig stemmen til min hjertes utkårede: «Jeg kan kysse henne jeg». Og sånn ble det. Det var englekor og fyrverkeri, hvertfall det tienedels sekundet det varte.

Dagen etter snakket jeg med ham på MSN. Jeg hadde fortsatt forbokstaven hans pent plassert mellom to hjerter. «Hvem r d du likr egntli?» spurte han. «Jg vet ikke om jg vil si d…», svarte jeg. «Kom igjen, dah, dt r jo bare mg.» svarte han. «Vel, dt r d i hjertet og» svarte jeg. Jeg fikk opp at han skrev. Sekundene føltes som timer. Jeg hadde avslørt min innerste hemmelighet. «Du skjønner» skrev han «Jeg vet ikke om jeg liker deg eller en annen»

HAN LIKTE MEG! Jeg var i ekstase. Jeg danset, jeg lo. I mn verden eksisterte ikke hun andre. Nicket mitt på MSN ble gjort om til ca. 42 smilefjes og en sol med underteksten GLAD!! 😀 😀 😀

To uker seinere inviterte han med seg hun andre på kino. De kysset på veien hjem og slo opp etter to uker…

Reklamer

Velkommen til Ensomhetens Tempel

14 mai

Noen kvinner har den deilige evnen til å få hvilken mann hun vil, bare ved å eksistere. Hun kan få alt hun gjør til å se elegant, uskyldig og sexy ut på en gang, og hun tenker selvfølgelig ikke over det en gang. Jeg er ikke en av dem. Jeg er en litt trist pike på tyve år som bruker mesteparten av tiden min på studier, lyrikk og dårlige menn. I det siste har jeg lurt på dette med dårlige menn, og om det egentlig ikke er de som er dårlige, men jeg. Dette er et innblikk i det aller helligste. Det aller tristeste: Mitt kjærlighetsliv.

Forhåpentligvis kan noen der ute dra nytte av mitt miserable kjærlighetsliv.

Image

Dette er ca. meg. Minus at jeg ikke har hverken katt, briller eller rosa pledd. Dessuten har jeg hals.

xox