Arkiv | juni, 2012

Call me maybe?

2 jun

Okey, over til populærkulturen. Eller, sjekking med populærkulturelle referanser. Nærmere bestemt monsteret av en poplåt som er limt fast i hjernebarken din for flere dager hvis noen i det hele tatt tar teksten i sin munn; Call me maybe!

Jeg var ute på en konsert om dagen. Der møtte jeg en fyr som jeg pratet litt med, mest fordi jeg bare kjente en person der, og han var for så vidt hyggelig. Hyggelig kommer aldri alene. Naturlig nok hadde jeg teksten til Call me Maybe i lomma (jeg jobber med barn. De elsker den sangen!) og for å få samtalen til å gå tok jeg den opp og viste fram hvor ”sykt teit jeg var da liksom…” Så lo vi, jeg la teksten trygt tilbake i lomma og ante fred og ingen fare. Etter å ha fått nok av svette kropper og rockegutter beveget vi oss videre for å ta en drink.

en drink

Det var minst like mye svette kropper der, så jeg trengte både luft og toalett og prøvde å bevege meg i den retningen. Plutselig prikker noen meg på skulderen og det er gutten fra konserten. ”Kan jeg låne teksten du har i lomma?” sier han. ”Ehh, ja for all del” sier jeg. Så får han den og leser opp fra arket: ”Hey, I just met you and this is crazy, but here’s my number, so call me maybe?” Jeg hadde hatt en øl for mye, og fordi jeg er et veldig pliktbundet, samvittighetsfult menneske ville jeg ikke ha hans nummer, for da måtte jeg på en måte call him maybe. Så jeg ga han mitt. Ti poeng og hæla i taket, i dag har jeg brukt 40 minutter på å greie å avvise ham høflig.

Fortsatt ingen prins på hvit hest, men jeg gir på ingen måte opp!

xoxox

Reklamer