Arkiv | juni, 2013

Forsømmelse og knuste hjerter

27 jun

Jeg beklager. Jeg er evneveik på å skrive blogg. Jeg skylder det på eksamen og tid brukt til research og nytt, fersk materiale jeg kan presentere for dere. Nye menn. Nye kleine situasjoner. Og tid til å skrive på ordentlig.

Ikke helt sånn research. Men omtrent. Pluss minus.

 

Såeh. Jeg har jo ymtet frampå at jeg har ventet noe innmarri på tekstmeldinger fra en ung missjø de siste dagene. Og jeg kan innrømme at det gikk like rakt til helvete som det pleier å gå. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele også dette nederlaget med dere…

Det var en høstkveld i 2012 at jeg var ute med et par venner. Semesteret hadde akkurat startet og jeg var klar for øl og nye eventyr. Ved samme bord som oss ender to gutter. Han ene er ganske kjekk og han andre er to meter høy med briller, slitte joggesko og bittelitt for store olabukser. Jeg blir selvfølgelig sittende å snakke med han andre. Skepsisen til tross; det viser seg at han er en skikkelig alright og spennende fyr. Eneste problemet er at han er sjenert. Ganske sjenert. Veldig sjenert. Og når han er det, blir jeg det for også. Det er en helt utrolig dårlig teknikk, og hadde det vært snakk om dyrelivet og overlevelsesteknikker hadde jeg vært død fortere enn jeg kunne si navnet mitt

Jeg hadde vært enkel biff for denne karen.

Så spør han på et tidspunkt om han kan få gi meg telefonnummeret sitt, og åpen og generøs som jeg er tar jeg imot med takk. Desverre, utover kvelden får jeg følelsen av at han mister all interesse. Han ser ikke på meg, han danser ikke med meg og da jeg prøver meg på den gode gamle ‘Jeg tror jeg går nå, (så få ræva i gir og gjør noe)’ sier han bare ok, og fortsetter og snakke med kameraten sin. Jeg gikk hjem med halen mellom bena.

med halen mellom beina.

 

Henholdsvis tre og seks månder senere møter jeg ham igjen. Og NÅ ser ham på meg. Vi anerkjenner ikke at vi vet at vi er hverandre, men begge vet at begge vet. Nå høres jeg ut som jeg finner på, og det kan godt være jeg gjør det, men jeg lover at det er litt sant. Og etter denne andre gangen, seks måneder siden jeg møtte ham første gang, finner jeg løsningen på alle mine problemer; Jeg har jo fortsatt telefonnummeret mitt. Hvorfor ikke invitere ham på kaffe? Han svarer ‘Sure, når kan du?’ som må være tidenes mest nedture svar, men dog, han vil drikke kaffe med meg.

Kjærlighet i kaffeform

Første gang vi skal møtes gruer jeg meg i en uke. Jeg så for meg alle scenarioer mulige; han skjeller meg ut fordi jeg ikke har latt høre fra meg, han stiller kleine spørsmål og hvorfor jeg brukte så lang tid, jeg spyr over hele bordet fordi jeg er så nervøs, jeg får lungebetennesle og bronkitt og må avlyse og med det gir jeg inntrykket av å være tidenes drittsekk; først vente seks månder også avlyse.. Dette er bare et lite knippe av de mest sannsynlige tingene jeg gikk og bekymret meg for.

Jeg hadde nok trengt denne.

Det gikk bra. Det gikk overraskende bra. Ja, det var kleine, pinlige lange tausheter, men det var hyggelig. Så en kaffe ble til flere, og en dag fikk jeg melding :’Hva tror du det kan bli mellom oss? Jeg er ganske forvirra’. Åh, myke myke menn. Det er ikke feil, men det er også veldig skummelt. Plutselig måtte jeg ta et standpunkt. Jeg visste ikke. Jeg sa ‘Jeg liker å være med deg, og har lyst til å bli bedre kjent.’ Han svarte ‘Bra, jeg er glad du føler det sånn. Jeg visste bare ikke hva slags forventninger du hadde til meg’. Jeg vet ikke om mitt svar gjorde ham klokere. Hans svar sprengte min tankekapasitet.

Dette skjedde i hodet mitt..

men så kom det store svarte hullet kalt sommerferie. Jeg kan røpe såpass at vi bor i forskjellige land. Så jeg mannet meg opp, og vi skulle møtes en siste gang før sommerferien. Skulle jeg spørre hva hans forventninger var? Skulle jeg gå inn for et kyss på kinnet? Det ble snakk om eksamensresultater, ønsker god sommer og utvekslet verdens kleineste klem. På veien hjem gråt jeg litt. For jeg hadde ikke blitt noe klokere.

klok kar

Så i min søken på kunnskap sendte jeg ham en melding. Sa jeg burde spurt før, men at tre månder sommer i forskjellige land er lenge. Så kom dommen:
‘Vi kommer godt overens. Men jeg tror ikke vi har den ‘spesielle connetcionen’ som gjør at det kan bli noe mer’.

Dette var ikke greia…

Og han hadde nok helt rett. Helt helt helt rett. Men IGJEN var det jeg som måtte være sånn, ‘heh, nei, du vet, spurte bare på gøy uansett…’ Og han hadde nok rett. Men jeg leser det fortsatt som ‘Du er hyggelig og sånn, men jeg er ikke tiltrukket av deg og ville ikke ligget med deg for en femmer’.

Den danske kronen er verdt mer.. Derfor!

Jaja, klar for sommer 2k13. Kanke bli verre enn dette!

 

Reklamer

My funny Valentine

16 jun

Ok,

Nå vet jeg at dere alle har sittet som på nåler de siste 11 dagene og ventet på at jeg skal skrive om middagsdaten min med fyren i tennissokker (Hvis ikke, så har jeg skrevet om en fyr i tennissokker i forrige innlegg)

Ekte menn bruker tennissokker…

Da jeg brøt av hadde han akkurat forlatt åstedet for å dra på rotrening, men han hadde invitert meg på middag først. Så jeg møtte opp jeg og. På en kjederesturant. Tilsvarende Egon, men ikke Egon. Jeg ante fred og ingen fare og hadde kledd meg pent. Mens jeg får ned til byen slår det meg: For en vanlig tirsdag var det fryktelig mange mennesker ute. Og fryktelig mange par…

Litt sånn her, bare i februar

Så slår det meg. Som lyn fra klar himmel: DET ER VALENTINESDAY. Denne dagen jeg alltid har fryktet og hatet og tibragt med Bridget Jones. Og nå skal jeg plutselig på date. Om jeg ikke var nervøs fra før ble jeg det ihvertfall da. Men når det kommer til dates er det faktisk skam å snu, så jeg fortsatte å masjere gjennom den kalde vinternatta mot åstedet.

FML

Resturanten vi skulle på lå like ved en bro. Da jeg kom ned sto han der. Med ryggen til. Snur seg med vinden i håret. ‘Der er du’, sier han. ‘Jeg trodde nesten du ikke kom’. Jeg ler en klein latter. Får en klein klem. Det er i gang. Han åpner døren for meg. Det er hjerter overalt. OVERALT. Menyen er i hjerteform og servietten er klippet i hjerteform. Det er par overalt. Jeg merker klaustrofobien melder sin ankomst.

hjerter. hjerter OVERALT

Vi setter oss. Han spør hva jeg vil ha. Jeg sjekker menyen raskt. Tenker. En hovedrett. Noe som ikke søler. Noe jeg kan se søt ut mens jeg spiser. ‘Jeg tenker kanskje skinken til forrett, også vil jeg prøve fisken til hovedrett’. Det går opp for meg. Han vil bestille tre retter. Tre retter i ett. Ikke snakk om at vi skal se hvordan dette går, også droppe det hvis det er kleint. Her er det rett på. Jeg regner i hodet. Jeg kommer til å bli sittende i halvannen time, og samtalen går allerede treigt. Helvete. Svarte, mørke, varme helvete.

svarte mørke helvete

svarte mørke helvete

Jeg skal gjøre en lang (alt for lang) historie kort:

  • Forretten: Jeg spiser suppe. Plukker opp skjeen, og vips, den glipper. Den flyr i slow motion ut av hånden min og lander pent på føttene til paret ved siden av oss. Han greier ikke helt å le av det, så jeg ler av det for oss begge. En intens, panisk latter.
  • Hovedretten: Han smatter når han spiser. Vi snakker om skolesystemer. Han virker helt blåst. Han forteller at han spiller Rugby.
  • Før desserten: Etter å ha fått han til å forklare meg reglene i Rugby, forskjellen på amerikansk fotball og rugby (Rugby har mindre beskyttelse og det er fler regler) og hvordan den internasjonale rugbyligaen fungerer sier jeg søtt at jeg må pudre nesen. Går feil, ender på handicaptoalettet. Har rødvinstenner fra en annen verden. Det ser ut som jeg er et grusomt rovdyr som nettopp har tatt livet av en liten dessert.
  • Desserten: Samtalen stopper helt opp. Han spør hva jeg driver med og interesserer meg for. Prøver meg på musikk. Han liker ikke The Beatles. Om jeg ikke har skjønt det før, så skjønner jeg det nå: Dette er dødsdømt.
  • Regningen: Jeg tar opp lommeboka. Han legger hånden min oppå min og sier ‘Jeg tar den.’ Det er jo forsåvidt hyggelig, hadde jeg bare ikke hatt den gnagende følelsen av at han prøvde å kjøpe seg til sitt første ligg med middag. Og atpåtil på Valentines. Det ville vært noe å skrive hjem om.

her er bordet, en metafor på hvor lang middagen var

Det endte godt. Han ble med meg hjem, men forlot åstedet neste morgen like jomfrulig som han kom. Fikk melding tre dager etterpå, men jeg hadde halsbetennelse. Jeg sa vi kunne snakkes uken etter, men hørte aldri noe.

Neste gang jeg så ham var på Rimi. Han nærmest løp til nærmeste reol og dukket bak den. Takk Gud, jeg vil helst ALDRI høre om rugby sammenhengende i over 30 sekunder igjen.

hadde han bare vært så søt..

Som oftes lurer jeg på om det er meg det er noe galt med. Men i dette tilfellet er jeg sikker i min sak. Det var ham! Jeg gjemmer meg hvertfall sjeldent bak Rimi-reoler.

xoxo

Vine and Dine

5 jun

Noen menn setter dypere spor enn andre. Han dere skal få høre om nå gjorde det. Så dype spor at jeg velger å skrive to innlegg om ham. Et om hvordan han tok meg med storm, og et om hvordan han tok meg med på middag. Jeg presenterer (alt annet enn) stolt min første middagsdate:

Det var en vinterkveld tidlig i 2012. I mangel på noe bedre å gjøre og med et ønske om å fortsette letingen for Mannen I Mitt Liv hadde jeg dratt ut. Vinterkulda bet i kinn og strømpebuksekledde legger, men danses skulle det. På slutten av kvelden skjer det. Jeg får blikkontakt med en mann. En påle av en mann. Skjeggete, høy, litt småtjukk, nesten helt min type. Jeg vrikker meg så forførende jeg bare kan over til hans kant av dansegulvet, fremdeles med meget intens øyekontakt, ser ned i bakken, kaster på håret, smiler, BÆM: Vi kliner. Vi går arm i arm hjem. Kliner mer.

Viktig å holde øynene åpne.

Vel inne på rommet mitt går det mot det resultatet man ville forventet seg før han liksom-sensuel hvisker inn i øret mitt: ‘Er du jomfru?’. Tidenes turn off. Ingen over, ingen ved siden av. Hva slags spørsmål er det? Hva svarer man? Hvis jeg sier ja så 1. Lyver jeg. 2. Lar ham tro at han faktisk er så umenneskelig god til å kline at jeg fant ut  at han var den første jeg skulle hoppe til sengs med. Sier jeg nei vil han mest sannsynlig tro jeg er løs. ‘Eh, nei, jeg er jo ikke det’, sier jeg. Jeg valgte enkleste utvei. Også er det jo ikke ljug. Allerede beligget og litt løs.

Han her skulle også gjerne vært løs…

Etter den kleine stillheten som fulgte gikk det plutselig et lys opp for meg. ‘Er du?’ halvropte jeg ut i rommet (Jeg hadde et skikkelig Eureka!-øyeblikk. Det var som om jeg hadde funnet opp hjulet og lyspæra på samme dag). Han rødmet. Jeg merket at jeg bare hadde lyst til å kle på meg igjen. Om spørsmålet hans ikke var turnoff nok så er hvertfall en litt småtjukk gutt., rødmende og kun iført tennissokker det. Jeg holdt det til PG13 resten av kvelden, og da klokken ble halv seks sier han plutselig ‘Jeg må gå. Jeg skal på rotrening’. Så reiser han seg opp. Kler på seg. Ser på meg.

HVEM trener på sånne tider?! Og hva gjør han da i sengen min?

‘Vil du spise middag med meg i morgen?’

Jeg sa ja, sendte ham på dør og mistet morgenforelesningen min neste dag.

xoxoxo