Arkiv | september, 2013

Bitter Sweet Symphony

30 sep

Ok.
Nå har jeg ikke skrevet på en stund, men som plaster på såret skal jeg fortelle om en av de guttene som virkelig har satt sine spor. Litt som en dårlig hennatatovering som aldri forsvinner. Og selv om du hater den jævla driten av en hennatatovering som ikke var en hennatatovering dypt og inderlig hver eneste gang du får øye på den der på hoftekammen – så var de fire dagene i Syden med tante Ruth og tante Inger egentlig ganske hyggelige, og tross det stygge arret, et godt minne.

 

sikkert like digg når du er to-og-åtti

Pinlig nok fanget denne gutten, denne unge mannen, først min interesse på… Facebook. Jeg skulle avgårde, begynne på nytt universitet og prøvde å undersøke jaktmarkene. De viste seg å være relativt begrensede. Litt som å jakte på krokodiller i en hønsefarm. Ikke mye å finne. Han, derimot, virket litt rar, interessert i teater, kunst og dårlige vitser, og det er godt innenfor for meg.

 

Så kom første uke på universitetet. Jeg ble fort venn med en jente(eller.. venn og venn. Desperat forsøk på å slippe å være alene og bekjent, tror jeg heller vi sier). La oss kalle henne Rita. Sjebnen skulle ha det til at hun delte studentleilighet med mr. .Facebook i egen høye person, så til slutt fikk jeg møte ham. Han var like kjekk og kul som på facebook. Og vi endte ofte sammen på fest. Jeg mimet til The Smiths sanger jeg ikke kunne og røyket sigaretter jeg ikke likte (Blå Kamel), fordi han hadde sagt at det var kult at det var ‘mitt merke’ (Jeg hadde kjøpt en pakke for 30 kroner av en kompis), og snakket et språk jeg ikke kunne (Engelsk. Altså, jeg kan litt engelsk. Men han var utlending, så det var litt påtvungen, nervøs forelska-engelsk). En kveld endte vi opp med å gå en tur. Han og jeg. Vi snakket om alt og ingenting. Delfiner. Plutselig stoppet han meg og hvisket: ‘Can you show me how to French Kiss in Norwegian’ og med det vant han både årets glætteste sjekkelinje og mitt hjerte.

Siden jeg ikke hadde noen venner enda fikk jeg ikke fortalt dette til noen. Og ca. en uker siden vi hadde kysset på fransk på norsk var jeg ute med ham og Rita. Da skjedde det fantastiske igjen. Vi kysset. Han løp for å hente jakken sin – vi skulle hjem sammen! NÅ! Jeg snudde meg. Og så inn i det tristeste ansiktet jeg noensinne har sett.

hadde det vært i dyreverden hadde det sett sånn ut

Med min flaks viste det seg nemlig at Rita også var forelsket i Mr. Facebook. Rita! Min eneste bekjente, hans samboer. Jeg kjente jeg døde litt inni meg, sa ‘unnskyld, det visste jeg ikke, men jeg tror vi drar nå’. Hun ble med. Så satt vi der. Jeg i midten, hun på venstre side gråtende, han på høyreside mens han tafset meg på låret. Jeg har aldri følt meg gladere. Jeg har aldri følt meg som en større dritt. Den taxituren må uten tvil vært det mest ambivalente øyeblikket i mitt liv. Jeg skulle mest sannsynlig ligge med kjekkasen jeg hadde stalket i hvertfall fire månder på facebook, og jeg skulle mest sannsynlig foråde min eneste venn som jeg egentlig ikke likte noe særlig.

Hadde det enda vært så vel…

 

Da vi kom tilbake på boligområdet vi bodde på kom jeg på.. De bor sammen. Det vil si at det finnes noen muligheter

1. Hvis jeg blir med ham hjem må hun høre på. Eventuelt må vi vente til hun sovner. Eventuelt må hun få være med.

2. Hvis han blir med meg hjem er det dårlig gjort. Da forlater vi henne på egenhånd på vei hjem, og igjen. Det blir overtydelig

3. Han går hjem til seg og jeg hjem til meg. Så snakkes vi en annen gang. Ja, kanskje mest humant, men med et par øl innenfor og en kjekkas med hånden på puppen din falt ikke det heller helt naturlig
Vi endte med alternativ 2. Da jeg (vi) kom inn på rommet mitt hadde jeg fått melding fra henne: ‘Jeg håper du koser deg…’

 

Jeg gjorde forsåvidt det. Og min første bekjente ble aldri min første venn.

 

 

 

Mer om Mr. Facebook kommer. Skulle vise seg at han var enda et bidrag til mitt harem av dritt.

 

 

 

 

Reklamer