Arkiv | oktober, 2013

Scandinavia Unite

31 okt

Uansett hvor tragisk og trått livet i bland kan virke, er det noen kvelder hvor alt klaffer. Hvor du er virkelig uimotstålig, og det virker som ikke et eneste eksemplar av det motsatte kjønn kan motstå nettopp deg.

For meg hender det en sjelden gang. Helst når det har vært VM-kamp i fotball og Norge ikke har scora, sånn at alle menn føler de trenger å score så det blir nogenlunde jevnt. Og en kveld i januar hadde jeg nettopp en sånn kveld. Det var et 1:10 forhold kvinner og menn på utestedet og jeg hadde faktisk husket å gre håret.

dette er som å se meg på morgenen

Jeg var ute med fire venninner, og vi bestemte oss etter en stund for at vi hadde ruget på bordet vårt lenge nok, og tok mot til oss: Det skulle danse. Relativ kjapt la jeg merke til en kjempe av en mann. Jeg la merke til ham fordi han hadde lagt merke til meg. Øynene hans var plassert bak en ti-tyve millimeters tjukke brilleglass og han hadde absolutt ikke gredd håret. Jeg gjorde det mest naturlige. Kastet på håret, tullet litt ekstra med venninnene mine og kastet lange lange blikk hans vei.

Etter lang tid med å bygge opp mannens selvtillitt tok han endelig mot til seg. Han prikket meg på skulderen. ‘Vil du være med ud og ryge?’ Var det ølen? Hadde trommehinnen min sprengt av den alt for dårlige musikken? Jeg skjønte imidlertid raskt (nok) at han var dansk og ble med ham utenfor.

Jeg tror nok jeg også kunne trengt dette lynkurset i dansk

Det ble en lang samtale om ingenting. Ikke nok med at mannen var dansk, han var nok fra det danske innland (om noe sånt finnes) eller så hadde alkoholen gjort meg døv. Jeg fikk imidlertidig litt ut av vår nokså korte samtale

  • Han hadde arkitektutdannelse, men var i Norge for å jobbe på kontor
  • Han syns ikke jobben sin var spennende
  • Han syns ikke utdannelsen hans var spesielt spennende heller
  • Han var ikke veldig spennende

Etter to minutter som føltes som en halvtime tuslet jeg tilbake til venninnene og han tilbake for å være en fisk i sjøen. Han fortsatte å sende meg uanstendige blikk fra andre enden av rommet, i hvertfall en femten minutters tid før han hadde funnet en pike med bedre språkøre og større entusiasme for livets trivialiteter enn det jeg hadde.

Pølser med rotmos – en av livets trivialiteter

 

Senere på kvelden brøt to menn seg inn i vår venninnesirkel. Av en eller annen grunn tror menn det funker. Og spre oss for alle vinder, så de får all oppmerksomhet. Det gjør faktisk det.
Han ene var kjekk. Alt for kjekk. Helt helt helt utenfor min rekkevidde.
Fire minutter senere hadde jeg tungen hans i halsen. Så kom det for en dag: Han var svensk.

Igjen slo min mangel på språkkunnskaper til. Jeg fikk det for meg at han hadde sagt han skulle gå, så høflig og galant som jeg er fulgte jeg ham ut. ‘Ska du inte gå?’ ‘Nei, du skulle gå’ sa jeg. Han skulle ikke gå, men jeg gikk. Inn igjen, til mine venninner.

En steriotypisk svenske, hilsen google

 

Rett før utestedet stengte, og flerfoldige av mine venninner hadde forlatt åstedet med mer eller mindre heldige resultater av naturen, kom det en fyr i verdens største røde boblejakke bort. ‘Vil du danse?’ spurte han. ‘Det er ikke musikk’. Jeg snudde meg for å gå. ‘Jeg skal ta deg med et sted det er musikk’, sa han. Det var da englekoret og vinden i håret hans slo inn, og han tok meg med til naborommet hvor de ikke hadde slått av musikken enda. Det var lite dansing, mye klining. Vi klinte oss ut av utestedet, og da slo det meg; han så ut som Espen Askeladd. Noe av det norskeste som finnes.

Jeg avslo pent tilbudet om at han ‘Kunne betale taxi hjem til meg, også kan jeg kjøre deg hjem i morgentidlig. Jeg har ikke SÅ høy promille’, og fant meg en taxi og dro hjem til Holmenkollsøndag med familien morgenen etter.

På taxien slo det meg at jeg hadde greid det som kun Erik av Pommern har greid før meg: et forent Skandinavia!

Fortsatt ingen ridder på hvit hest, men det er flere fisk i sjøen og alt som hører med.

Reklamer

Telephone Blues

20 okt

Ok – så nå har det skjedd litt.

Jeg kan innrømme at de siste tre ukene har det ikke vært mindre enn tre – TRE – menn i bildet. Jeg er imponert over meg selv. Ikke bare greide jeg å få tak i tre menn som ville ha noe med meg å gjøre. Jeg greide også å skremme alle bort igjen. Jeg fortjener medalje.

Mann nr. 1 har jeg, i forrige innlegg, klaget over telefonferdighetene til før. Etter å ha fått det tristeste av alle triste svar av ham (se forrige innlegg), tenkte jeg at han hadde seilt sin egen sjø, helt uten meg ombord. MEN. Fredagen etter fikk jeg melding. ‘Er du ute?’. Det betyr som oftes ‘Skal vi pule?’. Jeg svarte ja, og vi avtalte å møtes utover kvelden. Det endte med at jeg tviholdt på telefonen til knokene ble hvite og ølen var lunka. Han sendte melding. Jeg sendte melding. Vi beveget oss i samme rettning. Melding mottatt, og hjertet hoppet over to slag ‘De jeg var ute med ville ikke mer, så vi dro hjem. Det var synd, det hadde vært hyggelig å møte deg.’. Det var ikke mer som skulle til. Jeg ble overmodig. Tok tak i mobilen og holdt den fromt og stolt forann fjeset. Skrev ferdig. Trykket send. ‘Vi er på Baren, bor du langt unna?’.

det kunne vært verre. kanskje…

Først når jeg får beskjed om at meldingen er levert skjønner jeg hva jeg har gjort. Jeg mente, og helt ærlig, jeg mente at hvis han ikke bodde langt unna kunne han komme bort og si hei. Men istedet hadde jeg sagt: HVIS DU ER GIRA ER JEG SYKT GIRA, BARE SI HVOR JEG HOPPER I EN TAXI! Hvis du ikke har skjønt det allerede; jeg er ikke så sjukt god på hele den ‘play it cool’-greia… Han svarte ikke på den meldingen, og jeg har ikke hørt fra ham siden, så jeg regner med at det skipet, atter en gang, har seilt.

dumme, dumme jente

Mann nr. 2 var et resultat av ikke bare for mange øl, men også vin og sprit. Det er noe helt sant i det med at Sprit blir drit, for jeg var så møkkings jeg ikke har vært siden jeg var 15. Og da skal det seff klines. Jeg fant meg et stakkars offer. Det var tunger. Det var hender. Det var kropper og sprit og ord overalt. Jeg aner ikke hva jeg sa til ham, hva jeg gjorde meg ham eller hvordan jeg møtte ham, men jeg har noen heller lite trivelige flash backs fra den kvelden, og jeg håper aldri det ble begått et drap på det utestedet den kvelden,  og de må offentliggjøre overvåkningsbildene, for det tror jeg blir en lite behagelig opplevelse for både meg og ham. På et eller annet tidspunkt må jeg ha skjønt jeg var for full, for jeg husker jeg gav ham nummeret mitt og lovte dypt og hellig at vi kunne møtes mandagen etter. Og av en eller annen grunn, Gud vet hva, sendte han meg melding neste dag. Lurte på hvordan jeg hadde det, hva jeg drev med til vanlig, hva planene var for uka og; vil du ta en kaffe en dag? Jeg fikk halv-panikkangst og kaldsvettet, men et eller annet gjorde at jeg svarte ja. Vi avtalte tid, fredag klokken 14. Ikke sted. Fredag klokken 1330 hadde jeg ikke hørt noe fra ham, og etter å ha hatt mavekramper og besluttningsvegring i en uke, kunne jeg fredag klokken 14 igjen trekke pusten; jeg slapp. Han var ikke så gira han heller.

Og det er da jeg slår til. HVORFOR vil han ikke møte meg? Hvorfor tar ikke HAN kontakt? Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gi min egen logikk et smekk på lanken…

Mann nr. 3 var det de i Grease kaller ‘Summer Loving’. Han studerer samme sted som meg, men hadde et studieprosjekt i hjembyen min sammen med to kamerater seks uker i sommer. Disse tre guttene kjente ingen, og jeg så det som min plikt å ta dem godt i mot – noen enda bedre enn andre. En kveld vi begge var på supersnurr endte vi med å kline, og han tok meg med ut for å drikke kaffe noen dager etterpå. Og det var drithyggelig. Det var holding av hender, og klining i parken og snakk om ting jeg ikke pleier å snakke om med noen, og det samme for ham. Så ble det stille. Helt helt stille. Vi var fortsatt sammen, meg og ham, og de to vennene hans og alle mine venner, men aldri alene. Aldri handholding og hemmelighetsfortelling i parken på solfylte sommerdager. Og jeg fikk ingen forklaring.

stort sett hele mitt følelsesregister bygger på dette…

Så møter jeg ham ute. Han spør om jeg vil bli med ut. Det er hyggelig, men som alltid; ingen nevner at det har skjedd -noe- mellom oss, og aldri blitt oppklart hva det var. Men så kommer det. Han var forelska i en annen jente. Det var derfor han hadde fått kalde føtter. Han ville ha henne, han hadde likt henne i tre år – og hun hadde visstnok behandlet han dårig. Men han ville fortsatt ha henne. Henne og ikke meg. Noen bare har det, tydeligvis.

‘Jeg vil at vi fortsatt skal være venner’. Av alle deler av ‘avsluttningsfasen’ av en relasjon som har vært ladet med noe som helst seksuelt, er det denne jeg liker aller aller minst. ‘Du er alright som menneske, men jeg vil helst slippe å ligge med deg’. Det er som å ikke bare gni salt, men å helle tabascosaus i såret. Hvis jeg er så forbanna fantastisk som du skal ha det til, hvorfor vil du da heller være sammen med en jente som har vært dritkjip mot deg i tre år? For i mine ører høres det ut som dissonans. Og bare for å sette kirsebæret på hele den forbanna la-oss-prate-om-det-som-egentlig-ikke-var-desserten, kommer min venninne ut. Og hun missforstår situasjonen. Hun tror jeg prøver meg på ham. Så hun lener seg galant over og sier ‘Hun er kanskje verdens søteste jente, vet du! Den beste jeg vet om’. Han ser på meg med et blikk tilsvarende en fireåring som nettopp har brent ned kjøkkenet og har skjønt at mamma og pappa ikke syns det var så alt for alright. ‘Jeg vet det’, sier han mens han ser meg dypt inn i øynene. Jeg vet ikke om jeg skal le, spy eller grine.

Legg på et par-og-tyve år, så er du i mål…

Så sånn er ståa. Tre fler menn krysset av på listen, og enda nærmere tilværelsen som kattekvinne. For øyeblikket virker det faktisk relativt behagelig.

ingenting er som kattehår i corn flakesen!

(og er det jeg som ikke ser noe her? jeg tror liksom ikke jeg er helt kaninkoker heller…)

Tekstmeldinghelvete

8 okt

Ok..
For det første; det er ingen menn i livet mitt. For første gang på relativt ganske lenge er det, og har det i det siste ikke vært noen beilere, taper eller ikke, som har banket på min dør.

Lite av dette…

Så. På fredagen. Jeg var i mitt vante habitat; tre øl innabords og en fjerde i hånden, rundt et bord med gode venner. Så kommer det er ung missjø og slår seg ned ved siden av meg. Introduserer seg, det er hyggelig, praten går fort bort fra drit, som hva heter du, hvor gammel er du, hvor studerer du, hva studerer du, har du kjæledyr og andre trivialiteter (hvis du elsker dyr så er kanskje ikke den siste en trivialitet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, skal innrømme at jeg ikke er noe superdyrefan). Vi pratet om litteratur, samfunnskritikk, sosiale normer, Strindberg, teaterets betydning for enkeltmennesket og samfunnet: I det hele tatt, det var fryktelig hyggelig.

superstemning på bar.

Da mine venner omsider bestemte seg for at de hadde fått nok av stedet vi var og den meget overpretensiøse samtalen skulle vi videre. Han spurte om jeg ville ha telefonnummeret hans, jeg sa ja, og en times tid senere sendte jeg ‘Det var hyggelig å møte deg!’. Mest fordi det var akkurat det. Jeg følte meg ikke spesielt tiltrukket av dette mennesket. Til det var han alt for veltrent og.. bøff. Absolutt ikke min type. Han svarte ikke, og jeg tenkte ‘Jaja, da var det skipet seilt’, uten spesielt tungt hjerte.

ikke noe av dette på denne jenta, huhei

Men. Sjebnedagen. Alle sjekketekstmeldingers mor. Og far. Nærmeste familie generelt egentlig: Søndag. Og ikke feil – det tikket inn en tekstmelding fra ham! ‘Hei, alt vel? Har du hatt en fin helg?’. Ganske fornøyd – fordi han var så annerledes enn de guttene jeg normalt går for. Så annerledes enn de som normalt tar kontakt. Jeg svarte at helgen hadde vært fin, men at det var litt å gjøre, og spurte om han hadde det fint. Sendt. Nå var det bare å vente.

Og vente

Og vente

Og vente

Seksten timer etter jeg har sendt svaret (vel og merke på meldingen HAN sendte først) får jeg svar: Denne helgen har vært tettpakket med studentforeninger, men det er fantastisk!!’.

 

Akkurat det det var…

Hva for et slags drittsvar er det egentlig? Og jeg understreker, enda en gang, at HAN SENDTE MELDING FØRST. Han fikk meg til å føle det som jeg hadde sendt ham 2000 tekstmeldinger og en bukett røde roser, og nå skulle han være grei for en gangs skyld og svare meg. Men. Som sagt. For en gangs skyld – Ikke tilfellet! (Ikke at jeg sender buketter med røde roser så alt for ofte, det skal være sagt.)

Ikke hverdagskost..

Så sitter jeg igjen da:
Hvorfor? Hvorfor gadd han å sende melding i det hele tatt?
Er dette en taktikk fra The Game eller lignende?
Er han bare drittsekk med vilje? Skulle han bare vise at han fikk det til?

Hvis noen har svar til meg så taes de imot med glede og takk, og er de ekstraordinære, kanskje selv en bukett roser….

Bittersweet Symphony II – Mr. Facebooks hemmeligheter

4 okt

Jeg tenkte jeg skulle fortsette på mitt kvad om mr. Facebook og hans herjinger med et ungt pikehjerte.

En ekspert på unge pikehjerter

Etter min ambivalente kveld (se forrige innlegg) våknet og følte meg litt rar, men også relativt fornøyd. Mr. Facebook hadde armene tett omslynget meg og jeg var svett og klam og fikk ikke puste, men jeg lå der helt helt helt stille og leet ikke en finger, for jeg ville jo ikke han skulle gå heller. Da han omsider våknet spilte vi litt Super Mario på min Nintendo DS og så videoer av svaler på YouTube før han kysset meg på kinnet og forlot åstedet. Jeg følte meg som Rihanna i musikkvideoen til ‘We Found Love’. Minus narkotika, pluss Nintendo DS.

Noen lager frokost til sin catch dagen derpå. Jeg spiller Nintendo DS.

Den kvelden skulle jeg på et oppstartsmøte med en av studentforeningene. Det skulle han også. Etter en halvtimes tid ble jeg lei, og ville hjem. Jeg sa til ham og Rita, jenta som bodde med ham og var forelsket i ham og hadde tatt taxi med oss hjem den kvelden og selvfølgelig, SELVFØLGELIG skulle være med den kvelden også, at jeg skulle gå. Og han ble med. Vi gikk relativt lenge i stillhet. Så, som lyn fra klart himmel kom den tøffe, rett-fram, ittenoknussel delen av meg, som så alt for ofte gjemmer seg dypt og langt inne fram: ‘Syns du det er kleint?’ Han ventet med å svare. Plutselig forsvant den tøffe delen av meg. Langt ned i tærene og jeg følte meg dum. Teit. Selvfølgelig syntes han det var kleint. Han hadde sett meg naken. Han var sikkert så full og  angret og ville heller være med Rita og…. ‘Nei, egentlig ikke’ svarte han. Jeg greide å puste igjen. ‘Men jeg vil ikke ha kjæreste….. Enda’.

Hjertet danset samba og jeg var sikker på at jeg hadde funnet mannen i mitt liv.

Etterpåklokskapen vil si at hvis han var mannen i mitt liv kan jeg like godt gå til innkjøp av en flaske whiskey og to-og-førti katter nå.

Trenger hvertfall ALDRI å fryse igjen…

Det var tre hendelser som gjorde at jeg skjønte tegninga, og gjorde at jeg burde latt ham være – latt meg være, lenge før jeg gjorde.

1. Jeg møtte ham utelukkende ute. Vi hadde en se-på-svaler-på-youtube-session til etter den natta, men annet enn det foregikk all interaksjon etter midnatt og etter for mange øl.

2. Det gikk rykter om at han holdt på med Sophie. Og Jenny. Og en til. Og meg da selvfølgelig. Men jeg visste jo at han holdt på med meg og feide det andre unna som teite rykter og troen på at gutter og jenter ikke kan være venner. Jeg trodde jeg hadde sett nok romantiske komedier i mitt liv til å unngå denne fella, men så feil kan man ta. Jeg er en av dem. De kvinnene som kan ha sannheten dansende naken foran seg i hvite tennissokker og FORTSATT ikke se den. Jeg er en idiot. Jeg fortjener å få skjegg og tinitus i ung alder.

3. En av mine kompiser fortalte at han hadde prøvd seg på ham. Altså, mr. Facebook hadde prøvd seg på min kamerat.

Jeg skulle ønske captain Obvious kom to the rescue litt før, mesteparten av tiden…

For meg var det dråpen som fikk begeret til å renne over. Ikke at han hadde prøvd seg på en annen gutt, for det er ikke min sak. Ikke egentlig, selv om det akkurat der og da føltes som min sak. Jeg så svart, plukket opp telefonen. Skrev en melding. Nei, jeg orket ikke vente. Jeg slo nummeret. Fikk summetone. Det ringte en gang. To ganger. Jeg forbredte en tale i hodet mitt. Om at sannheten måtte på bordet. ‘Hallo?’ ‘Ehhh. Hei. Altså. Jeg bare. Um… Lurte på om du ville komme bort en tur?’ ‘Er det noe spesielt?’ ‘Ja, sånn… Litt i hvertfall. Heh’. Han kom bort. Vi så på videoer av svaler. Vi spilte Nintendo DS. Denne gangen var det ikke Rihanna som spilte, men The Anthem of Awkward. Til slutt trakk jeg pusten og spyttet alt ut i en setning. Desperat. Lite sjarmerende. Men jeg skjønte ikke en dritt… ‘altsåehjegbarelurtepåomdukanskjehaddeandreduogsålåmegogsåfikkjeghøreatdu
kanskjeliktemennogjegvetatdetikkerminsakmendetføleslittutsomdeterdetlikevelsåååå’
Han så skrått på meg. ‘Det er jo litt din sak’, sa han. ‘Men ja, jeg er bifil’
Jeg var så glad han tok det pent at jeg helt glemte å spørre om de andre jentene. Det var jo ikke så farlig. Det var jo pluselig blitt min sak at han var bifil. Og det var jo et godt tegn, eller? Hvis jeg kunne dratt tilbake i tid og slått meg selv i ansiktet en gang ville dette vært den gangen.

Tror jeg stiller på lik linje med denne dama

Status: Jeg hadde fortsatt noe tro på at dette, DETTE var mannen i mitt liv. Dette skulle snart rakne for alvor. En gang for alle. Men det er fortsatt en lang historie. Mer om Mr. Facebook kommer!