Bittersweet Symphony II – Mr. Facebooks hemmeligheter

4 okt

Jeg tenkte jeg skulle fortsette på mitt kvad om mr. Facebook og hans herjinger med et ungt pikehjerte.

En ekspert på unge pikehjerter

Etter min ambivalente kveld (se forrige innlegg) våknet og følte meg litt rar, men også relativt fornøyd. Mr. Facebook hadde armene tett omslynget meg og jeg var svett og klam og fikk ikke puste, men jeg lå der helt helt helt stille og leet ikke en finger, for jeg ville jo ikke han skulle gå heller. Da han omsider våknet spilte vi litt Super Mario på min Nintendo DS og så videoer av svaler på YouTube før han kysset meg på kinnet og forlot åstedet. Jeg følte meg som Rihanna i musikkvideoen til ‘We Found Love’. Minus narkotika, pluss Nintendo DS.

Noen lager frokost til sin catch dagen derpå. Jeg spiller Nintendo DS.

Den kvelden skulle jeg på et oppstartsmøte med en av studentforeningene. Det skulle han også. Etter en halvtimes tid ble jeg lei, og ville hjem. Jeg sa til ham og Rita, jenta som bodde med ham og var forelsket i ham og hadde tatt taxi med oss hjem den kvelden og selvfølgelig, SELVFØLGELIG skulle være med den kvelden også, at jeg skulle gå. Og han ble med. Vi gikk relativt lenge i stillhet. Så, som lyn fra klart himmel kom den tøffe, rett-fram, ittenoknussel delen av meg, som så alt for ofte gjemmer seg dypt og langt inne fram: ‘Syns du det er kleint?’ Han ventet med å svare. Plutselig forsvant den tøffe delen av meg. Langt ned i tærene og jeg følte meg dum. Teit. Selvfølgelig syntes han det var kleint. Han hadde sett meg naken. Han var sikkert så full og  angret og ville heller være med Rita og…. ‘Nei, egentlig ikke’ svarte han. Jeg greide å puste igjen. ‘Men jeg vil ikke ha kjæreste….. Enda’.

Hjertet danset samba og jeg var sikker på at jeg hadde funnet mannen i mitt liv.

Etterpåklokskapen vil si at hvis han var mannen i mitt liv kan jeg like godt gå til innkjøp av en flaske whiskey og to-og-førti katter nå.

Trenger hvertfall ALDRI å fryse igjen…

Det var tre hendelser som gjorde at jeg skjønte tegninga, og gjorde at jeg burde latt ham være – latt meg være, lenge før jeg gjorde.

1. Jeg møtte ham utelukkende ute. Vi hadde en se-på-svaler-på-youtube-session til etter den natta, men annet enn det foregikk all interaksjon etter midnatt og etter for mange øl.

2. Det gikk rykter om at han holdt på med Sophie. Og Jenny. Og en til. Og meg da selvfølgelig. Men jeg visste jo at han holdt på med meg og feide det andre unna som teite rykter og troen på at gutter og jenter ikke kan være venner. Jeg trodde jeg hadde sett nok romantiske komedier i mitt liv til å unngå denne fella, men så feil kan man ta. Jeg er en av dem. De kvinnene som kan ha sannheten dansende naken foran seg i hvite tennissokker og FORTSATT ikke se den. Jeg er en idiot. Jeg fortjener å få skjegg og tinitus i ung alder.

3. En av mine kompiser fortalte at han hadde prøvd seg på ham. Altså, mr. Facebook hadde prøvd seg på min kamerat.

Jeg skulle ønske captain Obvious kom to the rescue litt før, mesteparten av tiden…

For meg var det dråpen som fikk begeret til å renne over. Ikke at han hadde prøvd seg på en annen gutt, for det er ikke min sak. Ikke egentlig, selv om det akkurat der og da føltes som min sak. Jeg så svart, plukket opp telefonen. Skrev en melding. Nei, jeg orket ikke vente. Jeg slo nummeret. Fikk summetone. Det ringte en gang. To ganger. Jeg forbredte en tale i hodet mitt. Om at sannheten måtte på bordet. ‘Hallo?’ ‘Ehhh. Hei. Altså. Jeg bare. Um… Lurte på om du ville komme bort en tur?’ ‘Er det noe spesielt?’ ‘Ja, sånn… Litt i hvertfall. Heh’. Han kom bort. Vi så på videoer av svaler. Vi spilte Nintendo DS. Denne gangen var det ikke Rihanna som spilte, men The Anthem of Awkward. Til slutt trakk jeg pusten og spyttet alt ut i en setning. Desperat. Lite sjarmerende. Men jeg skjønte ikke en dritt… ‘altsåehjegbarelurtepåomdukanskjehaddeandreduogsålåmegogsåfikkjeghøreatdu
kanskjeliktemennogjegvetatdetikkerminsakmendetføleslittutsomdeterdetlikevelsåååå’
Han så skrått på meg. ‘Det er jo litt din sak’, sa han. ‘Men ja, jeg er bifil’
Jeg var så glad han tok det pent at jeg helt glemte å spørre om de andre jentene. Det var jo ikke så farlig. Det var jo pluselig blitt min sak at han var bifil. Og det var jo et godt tegn, eller? Hvis jeg kunne dratt tilbake i tid og slått meg selv i ansiktet en gang ville dette vært den gangen.

Tror jeg stiller på lik linje med denne dama

Status: Jeg hadde fortsatt noe tro på at dette, DETTE var mannen i mitt liv. Dette skulle snart rakne for alvor. En gang for alle. Men det er fortsatt en lang historie. Mer om Mr. Facebook kommer!

Reklamer

Én kommentar to “Bittersweet Symphony II – Mr. Facebooks hemmeligheter”

Trackbacks/Pingbacks

  1. Crying in the rain | megogmenn - desember 3, 2013

    […] før den tid, tenkte jeg jeg skulle ta dere med tilbake i tid. Jeg har i to tidligere anledninger (DENNE – del 2 og DENNE- del 1) fortalt om min Mr. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: