Arkiv | 8:30 pm

Tekstmeldinghelvete

8 okt

Ok..
For det første; det er ingen menn i livet mitt. For første gang på relativt ganske lenge er det, og har det i det siste ikke vært noen beilere, taper eller ikke, som har banket på min dør.

Lite av dette…

Så. På fredagen. Jeg var i mitt vante habitat; tre øl innabords og en fjerde i hånden, rundt et bord med gode venner. Så kommer det er ung missjø og slår seg ned ved siden av meg. Introduserer seg, det er hyggelig, praten går fort bort fra drit, som hva heter du, hvor gammel er du, hvor studerer du, hva studerer du, har du kjæledyr og andre trivialiteter (hvis du elsker dyr så er kanskje ikke den siste en trivialitet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, skal innrømme at jeg ikke er noe superdyrefan). Vi pratet om litteratur, samfunnskritikk, sosiale normer, Strindberg, teaterets betydning for enkeltmennesket og samfunnet: I det hele tatt, det var fryktelig hyggelig.

superstemning på bar.

Da mine venner omsider bestemte seg for at de hadde fått nok av stedet vi var og den meget overpretensiøse samtalen skulle vi videre. Han spurte om jeg ville ha telefonnummeret hans, jeg sa ja, og en times tid senere sendte jeg ‘Det var hyggelig å møte deg!’. Mest fordi det var akkurat det. Jeg følte meg ikke spesielt tiltrukket av dette mennesket. Til det var han alt for veltrent og.. bøff. Absolutt ikke min type. Han svarte ikke, og jeg tenkte ‘Jaja, da var det skipet seilt’, uten spesielt tungt hjerte.

ikke noe av dette på denne jenta, huhei

Men. Sjebnedagen. Alle sjekketekstmeldingers mor. Og far. Nærmeste familie generelt egentlig: Søndag. Og ikke feil – det tikket inn en tekstmelding fra ham! ‘Hei, alt vel? Har du hatt en fin helg?’. Ganske fornøyd – fordi han var så annerledes enn de guttene jeg normalt går for. Så annerledes enn de som normalt tar kontakt. Jeg svarte at helgen hadde vært fin, men at det var litt å gjøre, og spurte om han hadde det fint. Sendt. Nå var det bare å vente.

Og vente

Og vente

Og vente

Seksten timer etter jeg har sendt svaret (vel og merke på meldingen HAN sendte først) får jeg svar: Denne helgen har vært tettpakket med studentforeninger, men det er fantastisk!!’.

 

Akkurat det det var…

Hva for et slags drittsvar er det egentlig? Og jeg understreker, enda en gang, at HAN SENDTE MELDING FØRST. Han fikk meg til å føle det som jeg hadde sendt ham 2000 tekstmeldinger og en bukett røde roser, og nå skulle han være grei for en gangs skyld og svare meg. Men. Som sagt. For en gangs skyld – Ikke tilfellet! (Ikke at jeg sender buketter med røde roser så alt for ofte, det skal være sagt.)

Ikke hverdagskost..

Så sitter jeg igjen da:
Hvorfor? Hvorfor gadd han å sende melding i det hele tatt?
Er dette en taktikk fra The Game eller lignende?
Er han bare drittsekk med vilje? Skulle han bare vise at han fikk det til?

Hvis noen har svar til meg så taes de imot med glede og takk, og er de ekstraordinære, kanskje selv en bukett roser….

Reklamer