Arkiv | 5:23 pm

Telephone Blues

20 okt

Ok – så nå har det skjedd litt.

Jeg kan innrømme at de siste tre ukene har det ikke vært mindre enn tre – TRE – menn i bildet. Jeg er imponert over meg selv. Ikke bare greide jeg å få tak i tre menn som ville ha noe med meg å gjøre. Jeg greide også å skremme alle bort igjen. Jeg fortjener medalje.

Mann nr. 1 har jeg, i forrige innlegg, klaget over telefonferdighetene til før. Etter å ha fått det tristeste av alle triste svar av ham (se forrige innlegg), tenkte jeg at han hadde seilt sin egen sjø, helt uten meg ombord. MEN. Fredagen etter fikk jeg melding. ‘Er du ute?’. Det betyr som oftes ‘Skal vi pule?’. Jeg svarte ja, og vi avtalte å møtes utover kvelden. Det endte med at jeg tviholdt på telefonen til knokene ble hvite og ølen var lunka. Han sendte melding. Jeg sendte melding. Vi beveget oss i samme rettning. Melding mottatt, og hjertet hoppet over to slag ‘De jeg var ute med ville ikke mer, så vi dro hjem. Det var synd, det hadde vært hyggelig å møte deg.’. Det var ikke mer som skulle til. Jeg ble overmodig. Tok tak i mobilen og holdt den fromt og stolt forann fjeset. Skrev ferdig. Trykket send. ‘Vi er på Baren, bor du langt unna?’.

det kunne vært verre. kanskje…

Først når jeg får beskjed om at meldingen er levert skjønner jeg hva jeg har gjort. Jeg mente, og helt ærlig, jeg mente at hvis han ikke bodde langt unna kunne han komme bort og si hei. Men istedet hadde jeg sagt: HVIS DU ER GIRA ER JEG SYKT GIRA, BARE SI HVOR JEG HOPPER I EN TAXI! Hvis du ikke har skjønt det allerede; jeg er ikke så sjukt god på hele den ‘play it cool’-greia… Han svarte ikke på den meldingen, og jeg har ikke hørt fra ham siden, så jeg regner med at det skipet, atter en gang, har seilt.

dumme, dumme jente

Mann nr. 2 var et resultat av ikke bare for mange øl, men også vin og sprit. Det er noe helt sant i det med at Sprit blir drit, for jeg var så møkkings jeg ikke har vært siden jeg var 15. Og da skal det seff klines. Jeg fant meg et stakkars offer. Det var tunger. Det var hender. Det var kropper og sprit og ord overalt. Jeg aner ikke hva jeg sa til ham, hva jeg gjorde meg ham eller hvordan jeg møtte ham, men jeg har noen heller lite trivelige flash backs fra den kvelden, og jeg håper aldri det ble begått et drap på det utestedet den kvelden,  og de må offentliggjøre overvåkningsbildene, for det tror jeg blir en lite behagelig opplevelse for både meg og ham. På et eller annet tidspunkt må jeg ha skjønt jeg var for full, for jeg husker jeg gav ham nummeret mitt og lovte dypt og hellig at vi kunne møtes mandagen etter. Og av en eller annen grunn, Gud vet hva, sendte han meg melding neste dag. Lurte på hvordan jeg hadde det, hva jeg drev med til vanlig, hva planene var for uka og; vil du ta en kaffe en dag? Jeg fikk halv-panikkangst og kaldsvettet, men et eller annet gjorde at jeg svarte ja. Vi avtalte tid, fredag klokken 14. Ikke sted. Fredag klokken 1330 hadde jeg ikke hørt noe fra ham, og etter å ha hatt mavekramper og besluttningsvegring i en uke, kunne jeg fredag klokken 14 igjen trekke pusten; jeg slapp. Han var ikke så gira han heller.

Og det er da jeg slår til. HVORFOR vil han ikke møte meg? Hvorfor tar ikke HAN kontakt? Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gi min egen logikk et smekk på lanken…

Mann nr. 3 var det de i Grease kaller ‘Summer Loving’. Han studerer samme sted som meg, men hadde et studieprosjekt i hjembyen min sammen med to kamerater seks uker i sommer. Disse tre guttene kjente ingen, og jeg så det som min plikt å ta dem godt i mot – noen enda bedre enn andre. En kveld vi begge var på supersnurr endte vi med å kline, og han tok meg med ut for å drikke kaffe noen dager etterpå. Og det var drithyggelig. Det var holding av hender, og klining i parken og snakk om ting jeg ikke pleier å snakke om med noen, og det samme for ham. Så ble det stille. Helt helt stille. Vi var fortsatt sammen, meg og ham, og de to vennene hans og alle mine venner, men aldri alene. Aldri handholding og hemmelighetsfortelling i parken på solfylte sommerdager. Og jeg fikk ingen forklaring.

stort sett hele mitt følelsesregister bygger på dette…

Så møter jeg ham ute. Han spør om jeg vil bli med ut. Det er hyggelig, men som alltid; ingen nevner at det har skjedd -noe- mellom oss, og aldri blitt oppklart hva det var. Men så kommer det. Han var forelska i en annen jente. Det var derfor han hadde fått kalde føtter. Han ville ha henne, han hadde likt henne i tre år – og hun hadde visstnok behandlet han dårig. Men han ville fortsatt ha henne. Henne og ikke meg. Noen bare har det, tydeligvis.

‘Jeg vil at vi fortsatt skal være venner’. Av alle deler av ‘avsluttningsfasen’ av en relasjon som har vært ladet med noe som helst seksuelt, er det denne jeg liker aller aller minst. ‘Du er alright som menneske, men jeg vil helst slippe å ligge med deg’. Det er som å ikke bare gni salt, men å helle tabascosaus i såret. Hvis jeg er så forbanna fantastisk som du skal ha det til, hvorfor vil du da heller være sammen med en jente som har vært dritkjip mot deg i tre år? For i mine ører høres det ut som dissonans. Og bare for å sette kirsebæret på hele den forbanna la-oss-prate-om-det-som-egentlig-ikke-var-desserten, kommer min venninne ut. Og hun missforstår situasjonen. Hun tror jeg prøver meg på ham. Så hun lener seg galant over og sier ‘Hun er kanskje verdens søteste jente, vet du! Den beste jeg vet om’. Han ser på meg med et blikk tilsvarende en fireåring som nettopp har brent ned kjøkkenet og har skjønt at mamma og pappa ikke syns det var så alt for alright. ‘Jeg vet det’, sier han mens han ser meg dypt inn i øynene. Jeg vet ikke om jeg skal le, spy eller grine.

Legg på et par-og-tyve år, så er du i mål…

Så sånn er ståa. Tre fler menn krysset av på listen, og enda nærmere tilværelsen som kattekvinne. For øyeblikket virker det faktisk relativt behagelig.

ingenting er som kattehår i corn flakesen!

(og er det jeg som ikke ser noe her? jeg tror liksom ikke jeg er helt kaninkoker heller…)

Reklamer