Arkiv | desember, 2013

Ice Ice Baby

10 des

I det siste har jeg fått noen morsomme henvendelser. Det viser seg at det er andre unge piker som ser den terapautiske effekten av å skrive ned sine feilgrep og guttehistorier, og to av dem har spurt om å få låne bloggen min som medium til å dele denne elendigheten med det ganske land. Så her kommer den første, en saga, en ættefortelling, direkte fra Island:

Først og fremst vil jeg takke for at jeg får lov å skrive et gjesteinnlegg på denne bloggen. Jeg har bedt om muligheten for jeg vil gjerne vise at det er flere av oss som sliter med å få kjærlighetslivet på rett kjøl.

Min historie begynner med en romantisk ferieflørt. Eller, det er ikke helt sant. Jeg hadde vært på sagaøya Island på ferie og møtt en del nye folk, men ikke noen spesielle i den forstand. Vi hadde noen fantastiske dager med bad i varme kilder, lekt med geysirer og ridd på hester i et vakket Islands landskap.

Jeg tror ikke hesten gjorde nazi-hilsen hele tiden…

En uke etter jeg hadde kommet hjem fikk jeg en melding på Facebook fra en fyr vi hadde møtt som skrev litt løst og fast før han avsluttet med: “Det var med en viss sorg jeg klemte deg farvel”. Paranoid som jeg er tenkte jeg at nå skulle disse gutta tulle med meg og få en stakkars jente til å falle pladask for en dust på Island.

Klassisk guttemoro

Pladask falt jeg, men ikke for guttegjengen. Det var altså en fyr som var oppriklig betatt av meg som satt et sted langt ute i havet og sendte meg meldinger. Og sånn fortsatte det – frem og tilbake, frem og tilbake. Han fortalte meg mer og mer om seg, og vi ble bedre og bedre kjent. Han var en søt, morsom, smart og kjekk fyr. Hva mer kunne jeg be om?

Kanskje en bart..

Han skrev lange innlegg om krig og fred, kjærlighet og ondskap, og avsluttet ett av de lengre innleggene med at hans besteforeldre hadde skrevet brev til hverandre mens bestefaren var stasjonert en eller annen plass, og at “de slik holdt kjærligheten i livet”.

Noget mer romantisk med brev, men la gå!

Da jeg skulle ut og farte i Europa igjen, bestemte han seg for at han ville ta turen til samme sted som meg. “Helt tilfeldig” at han hadde en kompis og besøke der, så klart. For å kutte til saken. Den første natten våknet jeg opp på et klamt hostellrom med to engelskmenn i nedre køyesenger, og i en armkrok til en mann som strøk håret mitt vekk fra ansiktet mitt og sa han hadde drømt om dette lenge.

Slapp å gjøre detta sjæl.

Som seg hør og bør i begynnelsene av tyve-årene fløy hormonene i taket, hjerte banket og bilder om fremtidige bryllup og barn la klistret fast på netthinna. Jeg hadde funnet mannen i mitt liv og kunne nå peke og le på alle jenter som skrev inn til Klara Klok og Det Nye.

Nå har det seg slik at jeg skal til Island i jula, og vi har snakket frem og tilbake hvor fantastisk det skal bli å se hverandre igjen, ligge inntil hverandre og bare prate sammen (han har til og med understreket at det ikke handler om et enkelt ligg (for en 3000-schpenns flybillett vil jeg påstå det er ganske dyrt), men om å connecte med et annet menneske. Sommerfugler i magen og helvete på jord.

Viktig å stirre mystisk på hakepartiet…

Men her kommer vendepunktet. Vi satt og snakket sammen på Facebook, og drømte om at vi skulle gjøre og så forteller han meg at vi skal besøke søsteren hans som bor helt i nord. Så sier han:

… så, jeg vil bare fortelle deg en ting.

Å?

Du er den første jenta jeg tar med til familien.

Wow. Det setter jeg veldig stor pris på. Det er utrolig fint at du lar meg få møte dem.

Så bra. Det er jeg glad for å høre. Jeg ville ikke gjøre deg mer nervøs enn nødvendig. Og det er jo ikke akkurat som om vi skal dra dit som kjærester. Søsteren min om de vet jo at vi bare er “venner” 🙂

 

Hvis noen gutter leser det. Aldri – ALDRI – skriv “venner”. Hva betyr det? Er vi bare venner? Later vi som om vi venner – er vi bare bekjente? Holder vi på, betyr det at vi er mer enn venner? Hvorfor vil du ikke fortelle familien min om at du kanskje, kanskje, kanskje er litt forelska i meg? Skammer du deg? Har jeg gjort noe galt? Hvor gikk dette galt? Hvordan skal jeg oppføre meg? Må jeg slå deg på skulderen og snakke og fitte for å være kompis? Skal jeg prøve å sjekke opp tremenningen din for å avlede all oppmerksomhet fra oss? HVA BETYR DE HERMETEKNENE?

Og det neste han skriver til meg er:
Oi! Er sent ute til trening. Snakkes senere!
Og så logger han av.

Ikke rart nysgjerrigheten dreper katter…

I vill fortvilelse gjør jeg det alle jenter i tyveårene gjør. Jeg ringer venninnen min. Jeg hikster og puster, ler hysterisk og griner, og prøver desperat til å få henne til å fortelle meg hvordan denne gutten midt utpå havet har tenkt.

Da vi begge har gått tom for ideer og verden nok en gang har mørket, livet er dritt og trøstespising er det eneste som står på dagens to-do-list, legger vi på og jeg er overlatt til stillheten og nok en gang ensomheten.

For å forsøke å bøte litt på sorgen setter jeg på en DVD, og tenker på alt annet enn det filmen handler om. Alle de søte tingene han har sagt til meg, hvordan det kjentes å ta på huden hans, hvordan han luktet og alle drømmene knuser sakte, men sikkert foran meg. Jeg er litt over halveis da jeg plutselig hører et plig på mobilen.

Etter nok en søken etter distraksjon åpner jeg Snapchat, for å sjekke bildet som har tikket inn. Til min store sorg ser jeg at snapen er fra ham. Tårekanalene begynner og fylle seg opp igjen, og etter å ha bygget meg opp trykker jeg på snappen.

Noe uventet..

#foryoureyesonly står det over bildet av ham i bar overoverkropp.

I og for seg var det jo fryktelig hyggelig. Her står det en naken mann på et bad et eller annet sted i verden og tenker at, hm, nå drar jeg frem mobilen og sender et bilde av magen min over verdensveven. Men det eneste jeg klarer å tenke er, hvor mange har han sendt den til?

Tror jeg skal bruke resten av kvelden til å sende Snapchat en mail om jeg kan få loggen hans…

Takk for meg!

Reklamer

Fritt Fall

8 des

Det er et eller annet med forventninger som suger så sykt. ALLTID. Fordi de brutalt blir slengt tilbake i trynet på deg når du minst venter det

Jeg har jo fortalt at jeg i morgen endelig skulle møte min Ravi igjen – og at det skulle bli fint. Men sånn skal det derimot ikke gå. Jeg har rett og slett, i mangel på et bedre ord, blitt ditchet.

Livet mitt i magasinform

Fredag kveld ante jeg fred og ingen fare. Så tikket det inn en melding på telefonen.

«Hei. Du, jeg beklager så veldig, men jeg tror ikke jeg kan møte deg på mandag allikevel, og jeg tror ikke jeg har noe tid før jeg drar hjem til jul neste uke. Mandag er den siste dagen jeg og de jeg bor med er sammen før alle drar hjem, og vi tenkte vi skulle henge sammen. Jeg håper du har det fint, og hvis jeg ikke ser deg – håper du får en fantastisk jul!»

Altså. Auch.

Jeg har før skrevet at jeg ikke kan ta et hint, og så om det danser nakent forann meg i hvite tennissokker. Men når du får det servert på sølvfat OG blir matet det med teskje. Da kan til og med jeg forstå…

Fint fat hvertfall…

Kvelden endte med at jeg gikk langt over anbefalt kaloriinntak og tenkte litt over livet.
Fordi. Helt ærlig; Jeg hadde innsett at han ikke var mannen i mitt liv. Ja, han var en hyggelig fyr, og ja, det var spennende, men… Det kilte sjeldent i magen. Og jeg MÅ slutte med dette. Slutte å få meg selv til å bli interessert i gutter/menn jeg -egentlig- syns lukter makrell i tomat og ser ut som min eldste onkel Terje på en dårlig dag. Det ender jo alltid opp med at de finner ut at jeg var ganske kjedelig allikvel…

Jaja. Om ikke annet står jeg fritt til å kysse hvem jeg vil på nyttårsaften. Selv om jeg i år igjen sikkert kommer til å ringe foreldrene mine på slaget tolv, mens alle andre stirrer sin utkårede i øynene.

Shit ass. Jeg lurer på om jeg skal begynne med munnskyll. Kanskje jeg har dårlig ånde..

Crying in the rain

3 des

Ok.
Fordi jeg ikke skal møte Ravi før neste mandag uansett, og dermed ikke vil ha noe nytt å melde før den tid, tenkte jeg jeg skulle ta dere med tilbake i tid. Jeg har i to tidligere anledninger (DENNE – del 2 og DENNE- del 1) fortalt om min Mr. Facebook.

ikke denne mr. facebook. uheldigvis…

I dag møtte jeg på ham. Jeg gikk på fortauet på ene siden av veien, og han på andre. Jeg hadde ikke brillene på, og syns han så litt ut om noen jeg kjente. Det  var ikke før han vinket at jeg skjønte 1 – At det faktisk var ham og 2- Hvor intenst jeg hadde stirret. Vi snakker om baklengs-gåing ytterst på fortauet. Like smooth som alltid.

Og det tok meg tilbake til kvelden da jeg mistet alt håp om å knekke koden. Om å forstå ham. Om at han EGENTLIG var en god gutt på bunnen. Om at varsellampene som hadde blinket siden dag en egentlig bare var discolys. Det var universitetets juleball i herrens år 2011.

dårligste forsøket på sensur ever…

Det hadde vært en stund siden vi hadde snakket sammen, og vi hadde ikke hatt noe mer med hverandre å gjøre siden etter han hadde fortalt meg at han likte jenter og gutter sånn 50-50, og jeg hadde sett ham kline med en annen pike ca to-og-tredve centimeter fra ansiktet mitt. Den kvelden holdt vi også profesjonell avstand. Jeg prøvde ihvertfall. Jenter som gråter på juleball er så klisjé at det vil jeg helst slippe. Det holder at jeg liker idéhistorie og Twin Peaks samtidig liksom.

Allikevel. Da jeg så ham prøve seg på en jente, som ikke var meg, merket jeg at hjertet mitt sank omtrent til knærene. Og da han ble avvist følte jeg meg som ballets dronning. Jeg er en trist, trist sjel som lever på andres elendighet. Hans elendighet. Men helt ærlig, det syns jeg bare han fortjener.

Så, en halvtimes tid etterpå hadde han innsett at ingen var interesserte. At en dritafull guttemann ikke var det noen kunne tenke seg den kvelden. Så da kom han til meg.

Hadde jeg vært en tv-serie i det øyeblikket hadde jeg vært denne…

Og her kommer det irriterende: For det er sånn det er når noen har gjort deg urett, eller du føler at du trenger svar (jeg trenger ALLTID svar. Jeg kunne levd uten mat og vann så fremt jeg fikk svar), så tror man at NÅ – når han er full og jeg er full – NÅ burde vi snakke sammen. Jeg, eller noen som er glad i meg, burde ansatt noen som kunne fike meg i bakhodet når jeg konkluderer slikt. Dessverre ville det nok både vært uetisk og vanskelig å oppdrive, så jeg er overlatt til å ta besluttningene mine sjæl.

arbeidsinnstruks

Så jeg tok ham i hånda. Dro han med utenfor. For å prate.

 

‘Hvor mange jenter har du ligget med mens vi har vært her egentlig?’

‘Seks’

(vi hadde vært der to måneder)

‘Du er pen når du er sint’

‘Du er en dritt’

‘Jeg vet det.’

‘Jeg beklager at det ble sånn’

‘Nei, jeg burde vel tatt tegninga’

‘Kanskje. Er du sint?’

‘Litt. Mest på meg selv’

‘Blir du med meg hjem?’

(DUST!)

Nei.’

‘Hvorfor ikke?’

‘Fordi… Fordi du vil ha noen. Og jeg vil ha deg.’

Jeg følte jeg aldri hadde tatt mer rett. Jeg følte livet mitt aldri hadde vært mer som en romantisk film. Jeg følte jeg aldri hadde vært mer i kontakt med mine egne følelser.
Så klinte vi. Så mye for strong independent woman.

tydeligvis ikke…

Han prøvde å få meg med opp et par ganger til, og gav seg ikke før jeg var så fortvila. Så forelska. Så kald. Så full at ejg, kort fortalt, begynte å grine. Og meg med maskarastriper nedover kinnene er ikke pulbart et øyeblikk – selv ikke for en full semi-drittsekk, så da gav han seg og lot meg gå hjem.

Jeg gikk opp for å legge fra meg tingene mine, og gikk så ut for å søke tilflukt hos en venninne. På vei ut så jeg ham. I søppelskuret. Han sparket i metallsøppelkassene og bannet stygt.

Jeg håper han fikk jævlig vondt i tærene. Jeg håper en dag jeg slutter å være så trist at jeg fortsatt lurer på hva som gjorde han så opprørt at han måtte sparke søppelkasser i de sene nattetimer.

Shit, selv i retrospekt skjønner jeg ikke hvem som er den triste av oss.

Advent

1 des

Advent betyr som kjent ventetid. Og er det noe denne dagen har vært, så må det være et lynkurs i tålmodighet.

Jeg har tidligere skrevet om min Ravi. Mitt prosjekt for tiden. Og han er fortsatt i bildet. Nederst i høyre hjørne og på vei ut. Litt som FrP i regjering.

På forrige lørdag var vi på konsert. Det var nydelig klassisk musikk. MEN. Han måtte gå midt i. Han skulle gå natteravn og passe på alle de som ikke kan passe på seg selv. Jeg burde sikkert synes dette er en fantastisk egenskap i en mann, men jeg var mest litt sint fordi jeg måtte sitte igjen i en kald kirke og høre på klassisk musikk. Så satt jeg der i to og en halv time alene, og turte ikke gå, for det kunne være han spurte hvordan slutten hadde vært. Og da måtte jeg jo ha sett det, for jeg er forbanna dårlig på å ljuge.

Mandag kveld hadde jeg fortsatt tresmak i stumpen, og da tikket meldingen jeg hadde ventet på inn. ‘Hvordan var slutten?’ Og jeg utbroderte. Det hadde vært fantastisk. Og så utrolig trist at han måtte dra. Men det var nydelig. Kunst. Jeg nevnte ikke ristingen med beina og de utrolig ekle trebenkene og da begge armene mine sovnet på en gang. Jeg spurte hvordan han hadde hatt det, og ventet spent på svar.

Det kom ikke.

Så i dag, søndag, tok jeg et oppgjør med meg selv (og alle venninnene mine. Besluttninger kan selvsagt ikke taes på egenhånd) og bestemte meg (oss) for at jeg var en sterk, uavhengig kvinne, og at det var helt legit å sende ham en melding. Spørre om han ville møtes. Så jeg gjorde noe det. Så var det bare å vente.

Og plutselig skjønte jeg hvordan det er å være gravid og måtte vente 9 måneder. Plutselig skjønte jeg hvordan det var for de tre vise menn å måtte gå og gå og gå etter den forbaskede stjerna. Plutselig skjønte jeg hvordan det føles når tiden går i slow motion.

Den første timen var jeg fortsatt håpefull.
I den andre, tredje og fjerde også.
Femte time begynte jeg å bli sinna. Han kunne nå for faen i helvete hvertfall se til å svare da. Skrotgubbe.
Syvende time gikk jeg over til strong independent woman-stadiet. Han fortjener ikke meg.
Åttende time kjøpte jeg en tipakkning med sigaretter og kjederøyka seks av dem.
Niende time gikk jeg ut for den syvende sigaretten.
Da jeg kom inn hadde jeg fått svar.


Svar, men ingen unnskyldning. Jeg er fortsatt litt snurt. Men etter mye om og men skal vi møtes NESTE mandag. Ikke nok med å bruke et hav av tid på å svare, han pålegger meg Atlanterhavet med ventetid. En uke og en dag. Men det er kanskje like greit, så får jeg pusta litt til da.

Jeg vet helt ærlig ikke hva status er. Han har sluttet med smilefjes og alle andre tegn på at vi avtaler noe som helst annet enn en helt profesjonell kaffe.

Heldigvis skal vi drikke øl, og jeg håper mitt småberusende alterego tar over så vi får svar på hva i all verden dette er for noe.

Hvis noen har tips til framgangsmåte for å bryte ‘Er vi venner eller er dette en date’-mønsteret eller  har noe de gjerne vil jeg skal prøve ut på en date, kom med det, så skal vi se hva jeg får til.

Jeg bare tviler på at han kommer til å stå utenfor vinduet mitt og synge ‘All I Want For Christmas Is You’ med det første. Og det var jo egentlig det som var målet.

Fakk.