Arkiv | 11:24 pm

Advent

1 des

Advent betyr som kjent ventetid. Og er det noe denne dagen har vært, så må det være et lynkurs i tålmodighet.

Jeg har tidligere skrevet om min Ravi. Mitt prosjekt for tiden. Og han er fortsatt i bildet. Nederst i høyre hjørne og på vei ut. Litt som FrP i regjering.

På forrige lørdag var vi på konsert. Det var nydelig klassisk musikk. MEN. Han måtte gå midt i. Han skulle gå natteravn og passe på alle de som ikke kan passe på seg selv. Jeg burde sikkert synes dette er en fantastisk egenskap i en mann, men jeg var mest litt sint fordi jeg måtte sitte igjen i en kald kirke og høre på klassisk musikk. Så satt jeg der i to og en halv time alene, og turte ikke gå, for det kunne være han spurte hvordan slutten hadde vært. Og da måtte jeg jo ha sett det, for jeg er forbanna dårlig på å ljuge.

Mandag kveld hadde jeg fortsatt tresmak i stumpen, og da tikket meldingen jeg hadde ventet på inn. ‘Hvordan var slutten?’ Og jeg utbroderte. Det hadde vært fantastisk. Og så utrolig trist at han måtte dra. Men det var nydelig. Kunst. Jeg nevnte ikke ristingen med beina og de utrolig ekle trebenkene og da begge armene mine sovnet på en gang. Jeg spurte hvordan han hadde hatt det, og ventet spent på svar.

Det kom ikke.

Så i dag, søndag, tok jeg et oppgjør med meg selv (og alle venninnene mine. Besluttninger kan selvsagt ikke taes på egenhånd) og bestemte meg (oss) for at jeg var en sterk, uavhengig kvinne, og at det var helt legit å sende ham en melding. Spørre om han ville møtes. Så jeg gjorde noe det. Så var det bare å vente.

Og plutselig skjønte jeg hvordan det er å være gravid og måtte vente 9 måneder. Plutselig skjønte jeg hvordan det var for de tre vise menn å måtte gå og gå og gå etter den forbaskede stjerna. Plutselig skjønte jeg hvordan det føles når tiden går i slow motion.

Den første timen var jeg fortsatt håpefull.
I den andre, tredje og fjerde også.
Femte time begynte jeg å bli sinna. Han kunne nå for faen i helvete hvertfall se til å svare da. Skrotgubbe.
Syvende time gikk jeg over til strong independent woman-stadiet. Han fortjener ikke meg.
Åttende time kjøpte jeg en tipakkning med sigaretter og kjederøyka seks av dem.
Niende time gikk jeg ut for den syvende sigaretten.
Da jeg kom inn hadde jeg fått svar.


Svar, men ingen unnskyldning. Jeg er fortsatt litt snurt. Men etter mye om og men skal vi møtes NESTE mandag. Ikke nok med å bruke et hav av tid på å svare, han pålegger meg Atlanterhavet med ventetid. En uke og en dag. Men det er kanskje like greit, så får jeg pusta litt til da.

Jeg vet helt ærlig ikke hva status er. Han har sluttet med smilefjes og alle andre tegn på at vi avtaler noe som helst annet enn en helt profesjonell kaffe.

Heldigvis skal vi drikke øl, og jeg håper mitt småberusende alterego tar over så vi får svar på hva i all verden dette er for noe.

Hvis noen har tips til framgangsmåte for å bryte ‘Er vi venner eller er dette en date’-mønsteret eller  har noe de gjerne vil jeg skal prøve ut på en date, kom med det, så skal vi se hva jeg får til.

Jeg bare tviler på at han kommer til å stå utenfor vinduet mitt og synge ‘All I Want For Christmas Is You’ med det første. Og det var jo egentlig det som var målet.

Fakk.

Reklamer