Arkiv | mars, 2014

Aill bi bækk

21 mar

Denne overskriften er en referanse til tre ting:

1. Terminator. Arnold. I’ll be back. Hasta La Vista, baby! (Arnold selv syntes det var en sjukt klein setning og ville helst slippe å si den. Dagens funfact. Og ja, jeg referer til ham som Arnold for å slippe å skrive etternavnet…)

2. Jeg har vært borte lenge. Nesten to måneder. Jeg beklager, hvis det er noen i hele verden som har savnet at jeg blogger  så beklager jeg det nå. Dypt og hellig. Nesten på kne. Jeg har nemlig flyttet inn på biblioteket, ikke sett dagslys på uker og har skrevet den store stygge bacheloroppgaven min. Jesus og alle hans tolv disipler – det har ikke vært bare bare. Det eneste jeg har greid å tenke på er forsvarspolitikk i det tyvende århundret og å sove. Så jeg beklager mitt fravær, men jeg har ihvertfall en grunn. Selv om jeg er litt trist det ikke er at jeg har reist jorden rundt og erobret menn på alle kontinenter de siste tre månedene.

3. Ravi-gutten, som brutalt avviste meg før jul, og som jeg egentlig syns var helt greit… Vel. Han er bækk.

hvis jeg bare var 10 % så kul

 

Vårt forhold lider nemlig under en forbannelse som jeg er overbevist om at alle hadde vært bedre foruten: Felles venner.

Vår respektive felles venn kunne i januar fortelle at han hadde spurt etter meg. Spurt om jeg hadde sagt noe om at han hadde avlyst (Les: brutalt ditchet meg) før jul, og om vår felles venn trodde han fortsatt hadde en sjangse. Vår felles venn svarte nei, og hadde egentlig rett, selv om jeg hadde solgt meg billig for som hadde vært villig til å ligge i skje og tørke tårene mine de siste ukene.

kos

Så fikk vi første prøvelse. Den internasjonale pannekakedagen. Vi skulle på samme fest, som viste seg å være rimlig eksklusiv. Det begynte veldig hyggelig. Hei godt å se deg hvordan går det gjort mye på oppgaven alt bra jaja pannekaker mye å gjøre nei det er godt det ikke snør. Dere skjønner tegninga. Det gikk strålende helt til jeg sto ved kjøkkenbenken, ante fred og ingen fare og han lente seg inn. ‘Unnskyld at jeg ikke har tatt kontakt i det siste’. Jeg fikk helt noia (eller pækkærn som jeg har hørt de sier på Pærædise) og ente med å snakke-skrike: ‘DU, DET GÅR HELT FINT ALTSÅ, INGENTING Å TENKE PÅ. Noen som skal lage pannekaker? Ingen? Jeg kan godt lage pannekaker. Mmmm, pannekaker’. Så gjorde jeg noe jeg kommer til å rødme av å tenke på til jeg dør. Mens jeg sa ‘Mmmm. Pannekaker’ klappet jeg meg på min trinne mage. Se det for deg – en litt lubben, tomatrød ung pike på et 8 kvadratmeter stort kjøkken, klapper seg på magen mens hun sier ‘Mmmm, pannekaker’.

trøstespiste ca. 20

Vi tok følge hjem den kvelden, og vår felles venn kunne fortelle meg at ‘han syns det var hyggelig, men ikke noe mer’. Og det skjønner jeg jo. Ingen menn syns det er digg med jenter som klapper seg på magen i offentlige rom. Hvertfall ikke de jeg kjenner. Men det kan jo være dem det er noe galt med. Hva vet vel jeg?

mmmm. pannekaker

Men så. I går. Vi og vår felles venn og noen til var på kino. Filmen var fantastisk, vi satt på forskjellige rader, snakket ikke noe nevneverdig sammen, han var på hjemmebane så jeg trakk meg litt unna, sondet terrenget, han dro for å drikke øl med repsektive venner, jeg dro for å fylle på kontantkortet mitt. Alt var chill. Alt var kult. Hade, sees, hurra!
Men så. 03.48 i natt liket han profilbildet mitt på facebook. Et profilbilde som på INGEN måte ville havnet i hans newsfeed. Og da mister jeg ALL min coolness som jeg har bygget opp etter å ikke ha blitt belugget på 16 måneder (og jeg skal liksom være i min beste alder… Hæ? HÆ!?) og sett på seks sesonger av How I Met Your Mother de siste fire ukene.

Så hva skal jeg tenke nå liksom? Var han dritings? Hva gjorde han på facebookprofilen min? Er han fortsatt interessert? Er det vits å prøve en gang til?

Dessverre tror jeg svarene på alle spørsmålene er det samme: Serr, drit i. Gå tilbake til de 345 taperene du har matchet med på Tinder…

Reklamer