Arkiv | april, 2014

Ut av deg sjæl-opplevelse

20 apr

Så. På torsdag var jeg på Tinder-date.

Jeg begynte morgenen med å kaste opp frokosten min fordi jeg var så nervøs. Jeg så en film, men husker ikke hvilken for jeg fulgte ikke med. Istedet lagde jeg scenarioer i hodet mitt over alt som kunne gå galt. Over alt som MÅTTE gå galt.

dette kom da jeg googlet ‘nervøs’. Det er ikke sånn jeg ser ut når jeg er nervøs!

Så kom tiden. En venninne kjørte meg ned, og slapp meg av litt bortenfor hvor vi skulle møtes – og der sto han. Han gikk i ett med 7/11, for jakka hans var i samme farge som veggen og han så vesentlig mer knarker ut enn jeg hadde trodd. Men han gav meg en god klem, og sa det var hyggelig å møtes.

Omtrent sånn, bortsett fra at han ikke var Stoltenberg

Det var faktisk hyggelig. Samtalen fløt relativt godt, og paralelt med alkoholinntaket: enda bedre. Etter fire øl og snakk om film, politikk, skole, familie, tægging, gatekunst, skole og en runde Ludo var det siste servering. Vi takket begge pent nei til enda en øl, men satt og pratet litt til. Til slutt sa han: Skal vi gå?

dette sank

Hjertet mitt sank litt, for det var hyggelig, men fryktelig platonisk. Så gikk vi ut, på 7/11 for å kjøpe tyggis (meg) og snus (ham), før han sier ‘Hva skal du nå da?’. Når det spørsmålet stilles klokken halv ett på en torsdag er det som regel mer en ‘vil du være med meg litt til’ enn et faktisk spørsmål. Og det var det i dette tilfellet også. Vi gikk hjem til ham, og ‘skulle se en film’ (som somoftes betyr å ligge sammen’.)

Så satt vi der og så film, og det nærmeste vi kom action var at skuldrene våre berørte hverandre. Tidvis. Og jeg prøvde hardt, uten å legge meg oppå ham, å få han til å skjønne at han kunne legge armen rundt meg, eller han kunne få lov til å i det minste erkjenne min eksistens. INGENTING! Til slutt gav jeg opp, og fulgte istedet med på filmen. Ikke var den veldig spennende heller.

Etter filmen var klokken passert to, og jeg sjekket om bussen enda gikk. Det gjorde den. Jeg reiste meg for å gå, men da stoppet han meg. ‘Du kan jo bare sove her?’. Jo, det kunne jeg jo forsåvidt, men er det ikke bedre å sove i sin egen seng hvis det likevel ikke skulle skje noe? (Bare tuller, jeg ble). Han skal ha for at han prøvde. Satt på smooth jazz på radioen (kanalen het faktisk smooth jazz) og vi satt og pratet. Fortsatt ingen hender. Fortsatt ingen fremstøt. Jeg mistet motet og latet som jeg ble trøttere og trøttere, selv om jeg egentlig bare ble mer og mer skuffet. Jeg ville jo kline. Jeg la meg ned, klar til å sove, og da, etter FEM OG EN HALV TIME, legger han seg inntil meg. Tar meg på hofta. Sier ‘Sov godt da’. Også klinte vi.

Etter mange timer med klining og fumling og alt som hører til fikk jeg en halvtimes søvn før jeg fikk nyte en busstur of shame på vei til jobb. Åtte timer senere stupte jeg i seng med et smil om munnen. Og jeg skal møte ham igjen ikveld!
Woho, nå har jeg faktisk vært på Tinder-date, og jeg føler meg tristere enn noen gang!

Reklamer

Nær-døden opplevelse

16 apr

Jeg tror jeg skal dø. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal overleve de neste 24 timene. Jeg skjønner ikke hvordan i all verden jeg skal komme meg gjennom neste prøvelse livet kaster på meg.
I morgen skal jeg på min første Tinder-date.


Jeg har holdt på med tindring siden jul, og har tidligere skrevet et innlegg om det. Lang historie kort: Jeg har i skrivende stund 554 matcher, har fått ca. 15 øl/middag/pule-invitasjoner og ikke fulgt opp noen av den. Men så skjedde det noe, mot alle odds. Jeg begynte å snakke med en fyr. En fyr som har fler sær skrivings feil enn de fleste, en gutt jeg har -ingen- felles interesser med, en jeg tenkte at ‘dette – dette blir ALDRI spennende’. Han har sjarmert meg i senk. Jeg venter på melding fra ham hver eneste kveld, og sånn har det holdt på i tre uker nå. Og for to dager siden orket jeg ikke vente lenger: Jeg inviterte ham ut på en øl.

 

Siden da har jeg googlet.

‘How to act on a blind date’

‘What to wear on a first date’

‘Who should pay on first date’

‘What type of girls do boys finds attractive’

‘How to make him take the first step’

‘fuck, why did i put this on myself’

også videre.
Jeg har brukt de siste 72 timene på å fundere på ALT som kan gå galt. I mitt hode har han forestilt seg meg som en babe, høy og slank, ikke lav og lubben. I tillegg har Gud tatt igjen for all banningen min og gitt meg tre på rad kviser: nesa, overleppe, hake.

Jeg er så nervøs at jeg ikke greier å skrive. Skal møte ham i morgen kveld! Tips taes imot med takk og god karma.

Dette kan jo ikke annet enn å gå til helvete…