Beautiful Day

(Jeg beklager at alle innlegg i det siste har startet med sangtekster. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men dere får bære over med meg)

Sommeren har rast forbi med stromskritt og har stort sett bestått av å svette inne på jobb, klage over at det er for varmt, bade og være med Mr. Tinder. Og det er så utrolig utrolig fint, jeg har helt glemt hvor knisete og teit det går an å bli. Hvor dumme vitser det går an å se sjarmen i. Hvor tilgivende man blir overfor katastrofale guttegarderober. Hvor spennende det er å bli kjent med et menneske, alle detaljer og opplevelser: Hvordan det lukta hos bestemora hans, hvordan han snorker når han ligger på ryggen, hvordan han blir sykt knisete og teit når han blir overtrøtt og hvordan det kiler helt ned i tærene når han lager prumpelyder på skulderen min (Det høres ekkelt ut, men det er sånn man gjør på babiser, dere skjønner vel hva jeg mener. Eller så tror dere jeg er helt freakshow. Begge funker for meg).

Omtrent sånn

Midt i uka sov han hos meg. Guden av vaktlister har vært ubarmhjertige mot oss i sommer, så de dagene han jobber seint jobber jeg tidlig og omvendt. Det blir derfor til alt for mange, alt for tidlige morgener. Denne gangen var det min tur til å skulle jobbe tidlig, og bussen min forlot stasjonen ti på sju. Sånn ca. når vi burde ha gått for at jeg skulle rekke bussen ligger jeg fortsatt i armkroken hans og vi prater om at vi burde hatt en hel morgen. Uten stress. Så bygger jeg og motet og sier ‘vi skal ikke møtes i helga også da? Når vi begge har fri?’ (Dette er skummelt, fordi jeg da spør om han 1 – vil bruke frihelga si sammen med meg, 2 – alle treff på google sier at bruker man lørdagene sammen er det serious business…!) Han sa ja, og vi løp til bussen. Vi rakk ikke en gang en klem, men jeg ropte ‘Fitte!’ litt for høyt, slo ham litt for hardt på skulderen og beina litt for fort mot bussen. Jeg rakk bussen og regnet med at vi kanskje hadde en avtale til helgen.

Ingen avtaler er bedre enn de som kommer ut av et  klapp på skulderen

Så i dag, lørdag, har jeg prøvd så godt jeg kan å drepe tiden. Møtt venninner, vasket klær, kjøpt klær, rydda huset, tenkt tenkt tenkt. Skal jeg sende ham melding? Men det var jo jeg som spurte, da burde vel kanskje han følge opp? Vondten i magen bygget seg opp. Kanskje han ikke ville være med meg på en lørdag allikevel? At han syns det er greit å være med meg etter jobb og til neste morgen, men det er liksom nok? Da jeg hadde slått ned min egen selvtillit til den var på størrelse med en ert, og trøstespist hele bollen med potetgull pep det i telefonen…

Det var mormor. ‘Ok’. På en melding jeg hadde sendt for fire timer siden. Serr? Serr! Noen må lære den damen om SMS-etikette. OK-er skal komme umiddelbart eller ikke i det hele tatt. Mens jeg sitter der og tenker stygge tanker om verdens søteste dames mobilbruk piper det igjen. Jeg banner stygt, skuler på telefonen og lurer på hvem i helvete som maser nå.

‘Hei, hva er planen for i kveld? 🙂 ‘

(insert forelskatenåringsjentehvin)

 

Kjærlighet er mer enn forelskelse

Det har vært lenge siden. Jeg beklager. Eller, egentlig ikke. Jeg har fullført min første akademiske grad, og jeg har hatt samme kjærleiksinteresse i tre måneder – det er ny rekord!

For å oppdatere: Jeg hadde min første tinderdate i april, og i mai, juni og juli har jeg vært borte og vært flink student. Men det har vært tekstmeldinger fram og tilbake. ‘Hvordan har dagen din vært :)?’ ‘Hei, hatt en bra helg :)?’ ‘Hallooo, gikk det fint med den tingen du sa du skulle gjørte på onsdag og i dag er det søndag?’. Den type ting. Men nå. Nå er jeg endelig hjemme.

Vi har vært hjemme i en ukes tid. Og vi har møttes to ganger. Og det er skikkelig fint. Jeg greier ikke lage noen kleine, halvdårlige poeng ut av det en gang, for jeg bare koser meg i hans selskap. Problemet er jo at jeg ikke vet om han koser seg i mitt.

 

Når mine venninner eller damer på film er forelsket så vet de hva de skal gjøre. De vet hva han tenker. De vet hvordan de skal play it cool. Jeg er tydeligvis hverken mine venninner eller damer på film. Istedet lager jeg lister. Absurd lange lister. Og jeg tror jeg skal dele litt med det av dere. I god liste-stil har jeg skrevet to sammenlignende lister: En med grunner til at han liker meg, og en med grunner til at han ikke gjør det.

Det kan kanskje muligens være at han liker meg, og ting som tyder på det-lista

-Han har holdt kontakt med meg i tre måneder. Jeg har tilsammen vært hjemme 16 dager. Og han vil fortsatt møte meg.

– Han ler av vitsene mine

– Han sier at det ikke gjør noe å ligge i skje, og nekter for at armen hans sovner

– Han blir litt snurt når jeg går 17.00 etter å ha sovet hos ham

– Han sender meg melding ofte

– Han husker helt absurde ting jeg har sagt for lenge siden, og følger det opp.

– Ingen av oss liker fotball

 

Grunner til at han muligns ikke liker meg-lista

– Jeg har terribel morgenånde

– Sexy og meg er ikke synonymer

– Det nærmeste han har kommet å gi meg et kompliment er å si at jeg har små ører

– Når vi kliner ender han alltid med håre mitt i munnen, og jeg tror ikke det er det kuleste i verden

– Det samme gjelder når vi ligger i skje

– Det er meg. Jeg skal bli kattekvinne. Det er et eller annet som ikke stemmer.
jeg har liksom ikke noe konkluderende. Ingen gode ord. Men jeg har et spørsmål: Må man ta ‘The Talk’? For det skremmer vannet av meg. Å skulle tilhøre noen – takke seg til… Men jeg tror egentlig dette er mest fint. Kanskje. Det er skummelt å skrive det, men det er det. Muligens. Ææææ.