Hard to say.. Hello?

15 sep

Så er endelig dagen her – jeg skal hjem! Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg har jeg vært på ferie. Åtte lange uker hvor jeg istedet for å ha etobret menn i fjerne verdensdeler, har vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av wifi-tilkobling og takket Gud for WhatsApp.

For det har seg nemlig sånn at jeg er ganske knisebetatt av Tinderdaten jeg hadde i april, og det virker som han har en forkjærlighet for litt lubne, kvasipretensiøse piker – altså meg, så vi har holdt kontaktet via Le Internett, som jeg har grunner til å tro det heter på fransk.

MEN (og det er alltid et men) – hvordan gjør man det egentlig når du har det litt uavklart med en person, men det eneste man har hatt lyst til de siste åtte ukene er å ligge tett inntill dem og miste bussen til jobb neste dag? Hvordan i all verden sier man hei når man egentlig har mest lyst til å suge seg fast i fjeset til personen, men ikke vet om man fortsatt der man slapp, eller om man har gått to steg tilbake?

Jeg har sett for meg alle mulige scenarioer: handtrykk, den kleine klemmen hvor begge går for samme side og alt blir rart, kyss på kinnet som missforstås og blir et kleint halvveiskyss et sted mellom nesa, kinnet og munnen: kyssets bermudatriangel. Og slowmotion løping og tidenes gjensynsklin. Selv om jeg dessverre tviler på det siste – til det er vi begge for keitete og sjenerte tror jeg.

Bleuuuhh, som jeg ikke var nervøs nok fra før. Nå har jeg hvertfall noe å tenke på på den alt for lange flyturen hjem!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: