Arkiv | Hva faen? RSS feed for this section

Fritt Fall

8 des

Det er et eller annet med forventninger som suger så sykt. ALLTID. Fordi de brutalt blir slengt tilbake i trynet på deg når du minst venter det

Jeg har jo fortalt at jeg i morgen endelig skulle møte min Ravi igjen – og at det skulle bli fint. Men sånn skal det derimot ikke gå. Jeg har rett og slett, i mangel på et bedre ord, blitt ditchet.

Livet mitt i magasinform

Fredag kveld ante jeg fred og ingen fare. Så tikket det inn en melding på telefonen.

«Hei. Du, jeg beklager så veldig, men jeg tror ikke jeg kan møte deg på mandag allikevel, og jeg tror ikke jeg har noe tid før jeg drar hjem til jul neste uke. Mandag er den siste dagen jeg og de jeg bor med er sammen før alle drar hjem, og vi tenkte vi skulle henge sammen. Jeg håper du har det fint, og hvis jeg ikke ser deg – håper du får en fantastisk jul!»

Altså. Auch.

Jeg har før skrevet at jeg ikke kan ta et hint, og så om det danser nakent forann meg i hvite tennissokker. Men når du får det servert på sølvfat OG blir matet det med teskje. Da kan til og med jeg forstå…

Fint fat hvertfall…

Kvelden endte med at jeg gikk langt over anbefalt kaloriinntak og tenkte litt over livet.
Fordi. Helt ærlig; Jeg hadde innsett at han ikke var mannen i mitt liv. Ja, han var en hyggelig fyr, og ja, det var spennende, men… Det kilte sjeldent i magen. Og jeg MÅ slutte med dette. Slutte å få meg selv til å bli interessert i gutter/menn jeg -egentlig- syns lukter makrell i tomat og ser ut som min eldste onkel Terje på en dårlig dag. Det ender jo alltid opp med at de finner ut at jeg var ganske kjedelig allikvel…

Jaja. Om ikke annet står jeg fritt til å kysse hvem jeg vil på nyttårsaften. Selv om jeg i år igjen sikkert kommer til å ringe foreldrene mine på slaget tolv, mens alle andre stirrer sin utkårede i øynene.

Shit ass. Jeg lurer på om jeg skal begynne med munnskyll. Kanskje jeg har dårlig ånde..

Reklamer

Crying in the rain

3 des

Ok.
Fordi jeg ikke skal møte Ravi før neste mandag uansett, og dermed ikke vil ha noe nytt å melde før den tid, tenkte jeg jeg skulle ta dere med tilbake i tid. Jeg har i to tidligere anledninger (DENNE – del 2 og DENNE- del 1) fortalt om min Mr. Facebook.

ikke denne mr. facebook. uheldigvis…

I dag møtte jeg på ham. Jeg gikk på fortauet på ene siden av veien, og han på andre. Jeg hadde ikke brillene på, og syns han så litt ut om noen jeg kjente. Det  var ikke før han vinket at jeg skjønte 1 – At det faktisk var ham og 2- Hvor intenst jeg hadde stirret. Vi snakker om baklengs-gåing ytterst på fortauet. Like smooth som alltid.

Og det tok meg tilbake til kvelden da jeg mistet alt håp om å knekke koden. Om å forstå ham. Om at han EGENTLIG var en god gutt på bunnen. Om at varsellampene som hadde blinket siden dag en egentlig bare var discolys. Det var universitetets juleball i herrens år 2011.

dårligste forsøket på sensur ever…

Det hadde vært en stund siden vi hadde snakket sammen, og vi hadde ikke hatt noe mer med hverandre å gjøre siden etter han hadde fortalt meg at han likte jenter og gutter sånn 50-50, og jeg hadde sett ham kline med en annen pike ca to-og-tredve centimeter fra ansiktet mitt. Den kvelden holdt vi også profesjonell avstand. Jeg prøvde ihvertfall. Jenter som gråter på juleball er så klisjé at det vil jeg helst slippe. Det holder at jeg liker idéhistorie og Twin Peaks samtidig liksom.

Allikevel. Da jeg så ham prøve seg på en jente, som ikke var meg, merket jeg at hjertet mitt sank omtrent til knærene. Og da han ble avvist følte jeg meg som ballets dronning. Jeg er en trist, trist sjel som lever på andres elendighet. Hans elendighet. Men helt ærlig, det syns jeg bare han fortjener.

Så, en halvtimes tid etterpå hadde han innsett at ingen var interesserte. At en dritafull guttemann ikke var det noen kunne tenke seg den kvelden. Så da kom han til meg.

Hadde jeg vært en tv-serie i det øyeblikket hadde jeg vært denne…

Og her kommer det irriterende: For det er sånn det er når noen har gjort deg urett, eller du føler at du trenger svar (jeg trenger ALLTID svar. Jeg kunne levd uten mat og vann så fremt jeg fikk svar), så tror man at NÅ – når han er full og jeg er full – NÅ burde vi snakke sammen. Jeg, eller noen som er glad i meg, burde ansatt noen som kunne fike meg i bakhodet når jeg konkluderer slikt. Dessverre ville det nok både vært uetisk og vanskelig å oppdrive, så jeg er overlatt til å ta besluttningene mine sjæl.

arbeidsinnstruks

Så jeg tok ham i hånda. Dro han med utenfor. For å prate.

 

‘Hvor mange jenter har du ligget med mens vi har vært her egentlig?’

‘Seks’

(vi hadde vært der to måneder)

‘Du er pen når du er sint’

‘Du er en dritt’

‘Jeg vet det.’

‘Jeg beklager at det ble sånn’

‘Nei, jeg burde vel tatt tegninga’

‘Kanskje. Er du sint?’

‘Litt. Mest på meg selv’

‘Blir du med meg hjem?’

(DUST!)

Nei.’

‘Hvorfor ikke?’

‘Fordi… Fordi du vil ha noen. Og jeg vil ha deg.’

Jeg følte jeg aldri hadde tatt mer rett. Jeg følte livet mitt aldri hadde vært mer som en romantisk film. Jeg følte jeg aldri hadde vært mer i kontakt med mine egne følelser.
Så klinte vi. Så mye for strong independent woman.

tydeligvis ikke…

Han prøvde å få meg med opp et par ganger til, og gav seg ikke før jeg var så fortvila. Så forelska. Så kald. Så full at ejg, kort fortalt, begynte å grine. Og meg med maskarastriper nedover kinnene er ikke pulbart et øyeblikk – selv ikke for en full semi-drittsekk, så da gav han seg og lot meg gå hjem.

Jeg gikk opp for å legge fra meg tingene mine, og gikk så ut for å søke tilflukt hos en venninne. På vei ut så jeg ham. I søppelskuret. Han sparket i metallsøppelkassene og bannet stygt.

Jeg håper han fikk jævlig vondt i tærene. Jeg håper en dag jeg slutter å være så trist at jeg fortsatt lurer på hva som gjorde han så opprørt at han måtte sparke søppelkasser i de sene nattetimer.

Shit, selv i retrospekt skjønner jeg ikke hvem som er den triste av oss.

My funny Valentine

16 jun

Ok,

Nå vet jeg at dere alle har sittet som på nåler de siste 11 dagene og ventet på at jeg skal skrive om middagsdaten min med fyren i tennissokker (Hvis ikke, så har jeg skrevet om en fyr i tennissokker i forrige innlegg)

Ekte menn bruker tennissokker…

Da jeg brøt av hadde han akkurat forlatt åstedet for å dra på rotrening, men han hadde invitert meg på middag først. Så jeg møtte opp jeg og. På en kjederesturant. Tilsvarende Egon, men ikke Egon. Jeg ante fred og ingen fare og hadde kledd meg pent. Mens jeg får ned til byen slår det meg: For en vanlig tirsdag var det fryktelig mange mennesker ute. Og fryktelig mange par…

Litt sånn her, bare i februar

Så slår det meg. Som lyn fra klar himmel: DET ER VALENTINESDAY. Denne dagen jeg alltid har fryktet og hatet og tibragt med Bridget Jones. Og nå skal jeg plutselig på date. Om jeg ikke var nervøs fra før ble jeg det ihvertfall da. Men når det kommer til dates er det faktisk skam å snu, så jeg fortsatte å masjere gjennom den kalde vinternatta mot åstedet.

FML

Resturanten vi skulle på lå like ved en bro. Da jeg kom ned sto han der. Med ryggen til. Snur seg med vinden i håret. ‘Der er du’, sier han. ‘Jeg trodde nesten du ikke kom’. Jeg ler en klein latter. Får en klein klem. Det er i gang. Han åpner døren for meg. Det er hjerter overalt. OVERALT. Menyen er i hjerteform og servietten er klippet i hjerteform. Det er par overalt. Jeg merker klaustrofobien melder sin ankomst.

hjerter. hjerter OVERALT

Vi setter oss. Han spør hva jeg vil ha. Jeg sjekker menyen raskt. Tenker. En hovedrett. Noe som ikke søler. Noe jeg kan se søt ut mens jeg spiser. ‘Jeg tenker kanskje skinken til forrett, også vil jeg prøve fisken til hovedrett’. Det går opp for meg. Han vil bestille tre retter. Tre retter i ett. Ikke snakk om at vi skal se hvordan dette går, også droppe det hvis det er kleint. Her er det rett på. Jeg regner i hodet. Jeg kommer til å bli sittende i halvannen time, og samtalen går allerede treigt. Helvete. Svarte, mørke, varme helvete.

svarte mørke helvete

svarte mørke helvete

Jeg skal gjøre en lang (alt for lang) historie kort:

  • Forretten: Jeg spiser suppe. Plukker opp skjeen, og vips, den glipper. Den flyr i slow motion ut av hånden min og lander pent på føttene til paret ved siden av oss. Han greier ikke helt å le av det, så jeg ler av det for oss begge. En intens, panisk latter.
  • Hovedretten: Han smatter når han spiser. Vi snakker om skolesystemer. Han virker helt blåst. Han forteller at han spiller Rugby.
  • Før desserten: Etter å ha fått han til å forklare meg reglene i Rugby, forskjellen på amerikansk fotball og rugby (Rugby har mindre beskyttelse og det er fler regler) og hvordan den internasjonale rugbyligaen fungerer sier jeg søtt at jeg må pudre nesen. Går feil, ender på handicaptoalettet. Har rødvinstenner fra en annen verden. Det ser ut som jeg er et grusomt rovdyr som nettopp har tatt livet av en liten dessert.
  • Desserten: Samtalen stopper helt opp. Han spør hva jeg driver med og interesserer meg for. Prøver meg på musikk. Han liker ikke The Beatles. Om jeg ikke har skjønt det før, så skjønner jeg det nå: Dette er dødsdømt.
  • Regningen: Jeg tar opp lommeboka. Han legger hånden min oppå min og sier ‘Jeg tar den.’ Det er jo forsåvidt hyggelig, hadde jeg bare ikke hatt den gnagende følelsen av at han prøvde å kjøpe seg til sitt første ligg med middag. Og atpåtil på Valentines. Det ville vært noe å skrive hjem om.

her er bordet, en metafor på hvor lang middagen var

Det endte godt. Han ble med meg hjem, men forlot åstedet neste morgen like jomfrulig som han kom. Fikk melding tre dager etterpå, men jeg hadde halsbetennelse. Jeg sa vi kunne snakkes uken etter, men hørte aldri noe.

Neste gang jeg så ham var på Rimi. Han nærmest løp til nærmeste reol og dukket bak den. Takk Gud, jeg vil helst ALDRI høre om rugby sammenhengende i over 30 sekunder igjen.

hadde han bare vært så søt..

Som oftes lurer jeg på om det er meg det er noe galt med. Men i dette tilfellet er jeg sikker i min sak. Det var ham! Jeg gjemmer meg hvertfall sjeldent bak Rimi-reoler.

xoxo

International Love

28 mai

Det hender jo en gang i mellom at man er på ferie i det O så store utland. Og det har skjedd meg og det.

Greia med ferie er jo at du har sånn halvveis en garanti; du slipper å se dem igjen. Noen sinne. På det viset er det jo noe på siden av min vanlige aktivitet: Å finne mannen i mitt liv, men det er likevel godt for sjekking og såkalte ‘ferieflørter’.

Ferieflørt for folk flest

I fjor var jeg og en venninne i det som må være sjekkingens absolutte lavsete: Edinburgh, Skottland.

Sjekkingens Mekka

Etter en lang dag med Braveheart og sekkepipe i gatene slo vi oss ned på en av turispubene i Royal Mile. Det var live musikk, det var fullt og svett og høyt alkoholinntak. Og en gjennomsnittsalder på ca. 42. Alt lå til rette for en fantastisk kveld.

Etter en stund kom det to karer og slo seg ned ved vårt bord. Det var en som så ut som en uteligger, og en som var bittelitt for glætt for både seg selv og omgivelsene. I tillegg skulle det vise seg at han hadde noe underutviklede sosiale antenner. Jeg skjønte fort at han hadde pekt meg ut som sitt mål for kvelden. Typisk.

Litt pluss minus dette

Jeg ble med de to unge herremenn ut for å røke, men Edinburgh by night er ikke spesielt varmt, så sjarmerende som jeg er hakket jeg tenner fra øyeblikket vi kom ut. Heldigvis trådde kameraten til sleskusen til og lånte meg jakken sin. Den luktet mannesvette og 20 års innrøkning, men den var varmere enn ingenting. Jeg så at dette plaget sjarmøren, for dette var ikke etter hans plan. Så da begynte han med det verste jeg vet; han begynte å vise seg fram. Og det er den utrolig teite måten noen har å vise seg fram på. Litt sånn… ‘Nå fornærmer jeg alle i 2 mils omkrets så du skal se hvor bad ass jeg er. JEG ER ALFAHANN!’. Tro meg, det funker ikke.

En annen alfahann

Så, ved neste anledning var det bare han og jeg som gikk ut for å røyke (ikke at det er noe jeg gjør til vanlig, men jeg er stort sett ikke så vanskelig å be…). Før jeg i det hele tatt rekker å fryse har han tatt av seg jakken og rekker den imot meg. Også. Også skulle han varme meg. Så han strakk ut armene. Også gne han dem opp og ned mellom skudrene og albuene mine. Mens jeg sto der med hans jakke. Nevnte jeg at han var rundt 10 cm lavere enn meg, og hvertfall en størrelse mindre? Det må ha vært litt av et syn.

 

Det hele endte med at jeg kysset ham. Mest fordi han hadde brukt to timer på å stirre på meg med triste hundeøyne og ikke fått ut fingeren og gjort noe med dere, og litt fordi jeg syns synd på ham. Yes, stoltheten i behold.

Han fikk nummeret mitt. Og han sa han skulle komme på besøk til Norge når jeg minst ventet det. Jeg prøvde å forklare at det var absolutt ikke nødvendig.

Jeg hørte aldri noe..

Selv ikke korte, hundeøye-sleskuser vil ha meg til odel og eie. Vel, kanskje for det beste. Jeg er klar for nye eventyr!

xoxox

 

Call me maybe?

2 jun

Okey, over til populærkulturen. Eller, sjekking med populærkulturelle referanser. Nærmere bestemt monsteret av en poplåt som er limt fast i hjernebarken din for flere dager hvis noen i det hele tatt tar teksten i sin munn; Call me maybe!

Jeg var ute på en konsert om dagen. Der møtte jeg en fyr som jeg pratet litt med, mest fordi jeg bare kjente en person der, og han var for så vidt hyggelig. Hyggelig kommer aldri alene. Naturlig nok hadde jeg teksten til Call me Maybe i lomma (jeg jobber med barn. De elsker den sangen!) og for å få samtalen til å gå tok jeg den opp og viste fram hvor ”sykt teit jeg var da liksom…” Så lo vi, jeg la teksten trygt tilbake i lomma og ante fred og ingen fare. Etter å ha fått nok av svette kropper og rockegutter beveget vi oss videre for å ta en drink.

en drink

Det var minst like mye svette kropper der, så jeg trengte både luft og toalett og prøvde å bevege meg i den retningen. Plutselig prikker noen meg på skulderen og det er gutten fra konserten. ”Kan jeg låne teksten du har i lomma?” sier han. ”Ehh, ja for all del” sier jeg. Så får han den og leser opp fra arket: ”Hey, I just met you and this is crazy, but here’s my number, so call me maybe?” Jeg hadde hatt en øl for mye, og fordi jeg er et veldig pliktbundet, samvittighetsfult menneske ville jeg ikke ha hans nummer, for da måtte jeg på en måte call him maybe. Så jeg ga han mitt. Ti poeng og hæla i taket, i dag har jeg brukt 40 minutter på å greie å avvise ham høflig.

Fortsatt ingen prins på hvit hest, men jeg gir på ingen måte opp!

xoxox