Fritt Fall

Det er et eller annet med forventninger som suger så sykt. ALLTID. Fordi de brutalt blir slengt tilbake i trynet på deg når du minst venter det

Jeg har jo fortalt at jeg i morgen endelig skulle møte min Ravi igjen – og at det skulle bli fint. Men sånn skal det derimot ikke gå. Jeg har rett og slett, i mangel på et bedre ord, blitt ditchet.

Livet mitt i magasinform

Fredag kveld ante jeg fred og ingen fare. Så tikket det inn en melding på telefonen.

«Hei. Du, jeg beklager så veldig, men jeg tror ikke jeg kan møte deg på mandag allikevel, og jeg tror ikke jeg har noe tid før jeg drar hjem til jul neste uke. Mandag er den siste dagen jeg og de jeg bor med er sammen før alle drar hjem, og vi tenkte vi skulle henge sammen. Jeg håper du har det fint, og hvis jeg ikke ser deg – håper du får en fantastisk jul!»

Altså. Auch.

Jeg har før skrevet at jeg ikke kan ta et hint, og så om det danser nakent forann meg i hvite tennissokker. Men når du får det servert på sølvfat OG blir matet det med teskje. Da kan til og med jeg forstå…

Fint fat hvertfall…

Kvelden endte med at jeg gikk langt over anbefalt kaloriinntak og tenkte litt over livet.
Fordi. Helt ærlig; Jeg hadde innsett at han ikke var mannen i mitt liv. Ja, han var en hyggelig fyr, og ja, det var spennende, men… Det kilte sjeldent i magen. Og jeg MÅ slutte med dette. Slutte å få meg selv til å bli interessert i gutter/menn jeg -egentlig- syns lukter makrell i tomat og ser ut som min eldste onkel Terje på en dårlig dag. Det ender jo alltid opp med at de finner ut at jeg var ganske kjedelig allikvel…

Jaja. Om ikke annet står jeg fritt til å kysse hvem jeg vil på nyttårsaften. Selv om jeg i år igjen sikkert kommer til å ringe foreldrene mine på slaget tolv, mens alle andre stirrer sin utkårede i øynene.

Shit ass. Jeg lurer på om jeg skal begynne med munnskyll. Kanskje jeg har dårlig ånde..

Crying in the rain

Ok.
Fordi jeg ikke skal møte Ravi før neste mandag uansett, og dermed ikke vil ha noe nytt å melde før den tid, tenkte jeg jeg skulle ta dere med tilbake i tid. Jeg har i to tidligere anledninger (DENNE – del 2 og DENNE- del 1) fortalt om min Mr. Facebook.

ikke denne mr. facebook. uheldigvis…

I dag møtte jeg på ham. Jeg gikk på fortauet på ene siden av veien, og han på andre. Jeg hadde ikke brillene på, og syns han så litt ut om noen jeg kjente. Det  var ikke før han vinket at jeg skjønte 1 – At det faktisk var ham og 2- Hvor intenst jeg hadde stirret. Vi snakker om baklengs-gåing ytterst på fortauet. Like smooth som alltid.

Og det tok meg tilbake til kvelden da jeg mistet alt håp om å knekke koden. Om å forstå ham. Om at han EGENTLIG var en god gutt på bunnen. Om at varsellampene som hadde blinket siden dag en egentlig bare var discolys. Det var universitetets juleball i herrens år 2011.

dårligste forsøket på sensur ever…

Det hadde vært en stund siden vi hadde snakket sammen, og vi hadde ikke hatt noe mer med hverandre å gjøre siden etter han hadde fortalt meg at han likte jenter og gutter sånn 50-50, og jeg hadde sett ham kline med en annen pike ca to-og-tredve centimeter fra ansiktet mitt. Den kvelden holdt vi også profesjonell avstand. Jeg prøvde ihvertfall. Jenter som gråter på juleball er så klisjé at det vil jeg helst slippe. Det holder at jeg liker idéhistorie og Twin Peaks samtidig liksom.

Allikevel. Da jeg så ham prøve seg på en jente, som ikke var meg, merket jeg at hjertet mitt sank omtrent til knærene. Og da han ble avvist følte jeg meg som ballets dronning. Jeg er en trist, trist sjel som lever på andres elendighet. Hans elendighet. Men helt ærlig, det syns jeg bare han fortjener.

Så, en halvtimes tid etterpå hadde han innsett at ingen var interesserte. At en dritafull guttemann ikke var det noen kunne tenke seg den kvelden. Så da kom han til meg.

Hadde jeg vært en tv-serie i det øyeblikket hadde jeg vært denne…

Og her kommer det irriterende: For det er sånn det er når noen har gjort deg urett, eller du føler at du trenger svar (jeg trenger ALLTID svar. Jeg kunne levd uten mat og vann så fremt jeg fikk svar), så tror man at NÅ – når han er full og jeg er full – NÅ burde vi snakke sammen. Jeg, eller noen som er glad i meg, burde ansatt noen som kunne fike meg i bakhodet når jeg konkluderer slikt. Dessverre ville det nok både vært uetisk og vanskelig å oppdrive, så jeg er overlatt til å ta besluttningene mine sjæl.

arbeidsinnstruks

Så jeg tok ham i hånda. Dro han med utenfor. For å prate.

 

‘Hvor mange jenter har du ligget med mens vi har vært her egentlig?’

‘Seks’

(vi hadde vært der to måneder)

‘Du er pen når du er sint’

‘Du er en dritt’

‘Jeg vet det.’

‘Jeg beklager at det ble sånn’

‘Nei, jeg burde vel tatt tegninga’

‘Kanskje. Er du sint?’

‘Litt. Mest på meg selv’

‘Blir du med meg hjem?’

(DUST!)

‘Nei.’

‘Hvorfor ikke?’

‘Fordi… Fordi du vil ha noen. Og jeg vil ha deg.’

Jeg følte jeg aldri hadde tatt mer rett. Jeg følte livet mitt aldri hadde vært mer som en romantisk film. Jeg følte jeg aldri hadde vært mer i kontakt med mine egne følelser.
Så klinte vi. Så mye for strong independent woman.

tydeligvis ikke…

Han prøvde å få meg med opp et par ganger til, og gav seg ikke før jeg var så fortvila. Så forelska. Så kald. Så full at ejg, kort fortalt, begynte å grine. Og meg med maskarastriper nedover kinnene er ikke pulbart et øyeblikk – selv ikke for en full semi-drittsekk, så da gav han seg og lot meg gå hjem.

Jeg gikk opp for å legge fra meg tingene mine, og gikk så ut for å søke tilflukt hos en venninne. På vei ut så jeg ham. I søppelskuret. Han sparket i metallsøppelkassene og bannet stygt.

Jeg håper han fikk jævlig vondt i tærene. Jeg håper en dag jeg slutter å være så trist at jeg fortsatt lurer på hva som gjorde han så opprørt at han måtte sparke søppelkasser i de sene nattetimer.

Shit, selv i retrospekt skjønner jeg ikke hvem som er den triste av oss.

Eurotrip

Jeg vet ikke om dere har sett filmen Eurotrip? Eller kjenner til konseptet; Amerikanere som drar til Europa og tror alle europeiske jenter er løse.

Så møter de sånne som meg og får bekreftet at det er sant.

Alle europeiske jenter, hilsen USA

 

Etter å ha brukt en ukes tid på å spise ustekt grillpølse og tenke på alle fordelene med at jeg ikke lenger dater en vegitarianer kom en velfortjent ferie. Til det O så store utland – Øst Europa, nærmere bestemt Slovakia og Bratislava.

Det viste seg å være verdens KJIPESTE by. Aldri ALDRI ALDRI dra til Bratislava om du kan unngå det, iallefall ikke mer i type en dag, maks halvannen. Av de 532 bildene jeg tok på turen var 344 av meg og en venninne som poserer forann en steinvegg i matchende capser. Yes, tidenes ferie!

cool cat

Men nå tenker dere sikkert; kom til poenget! Fortell om den sykt kjekke, digge, interessante mannen du møtte, for det er jo så utrolig typisk deg! (Her bruker jeg virkemiddelet ironi, btw) For jo. Det var selvfølgelig en mann involvert.

en mann

Vi bodde, som seg hør og bør når du ikke tjener en mill, på hostell. Og jeg har alltid kjent en viss motvilje mot hostellbarer. Skal vi være unge og hippe og kule og røyke sigg og drikke øl sammen. Hurra. Litt kleint. Men vi dro oss nå ned dit. Og da hostellbaren stengte og det viste seg at det var overraskende hyggelig (med untakk av en fyr som bare ville snakke om hvor mye sopp han spiste (ikke av typen kantarell)) ble vi med på reisen vidre til ‘Common Room’. Og der var det en ganske kjekk mann. Selvfølgelig litt lubben og med litt skjegg. Og amerikaner. Vi satt og pratet, og som alltid når jeg blir full legger jeg ut som politikk og hvordan vi skal få verdensfred og alle problemene i verden, helt til det punktet hvor han sa ‘Du. Jeg tror vi stopper her.’ Litt flaut, men han lot meg sitte der ved siden av meg, og en gang i mellom strøk ham meg på ryggen.

godt å bli strøket på ryggen

Det kilte i magen, og vi ble sittende å prate igjen. Det kommer fram at han er tredve. Tredve år og på gjennomreise i Europa. Jeg lyver og sier jeg er 22. Sier ingenting om hva jeg driver med. Bare later som jeg er spennende og interessant i håp om at han vil kline med meg.

Så er det oppbruddets time. Ingenting har skjedd. Han klemte hånda mi da jeg kom borti hans, men utenom det har vi et puritansk, platonisk forhold. Alle forlater oppholdsrommet, han til sist. Jeg snur meg i dørkarmen, skal slå av lyset. Sjebneøyeblikket: HAN TAR HÅNDA MI! Mhhhm.

Vi kliner i trappeoppgangen. Vi kliner på røykerommet. Vi vet begge at det holder med det – han på 12-mannsrom, jeg på 4. Hadde vi villet så kunne vi. Vi ville bare begge kline.Så ser ham på meg. ‘I don’t really feel this’. Hjertet synker som en stein. Selv ham, den tredve år gamle omstreiferen på et hostel i Braitislava hvor jeg tror jeg sånn ca. var den eneste single jenta. ‘Nei. Heh.’ Kleine-meg melder sitt inntok. Jeg ser nok dritskuffa ut. Merker øynene nesten blir fuktige – ham også. Alle. Jeg er miserabel. Jeg glemmer ham, glemmer Bratislava. ‘Aaah, come on, who can resist those puppy eyes?’ Vi kliner mer.

Sånn ser jeg ut når jeg ikke får det som jeg vil.

Og til å være tredve var det mye spytt og leppebiting involvert. Leppa mi har enda ikke helt heala etter seansen.

 

Jeg tror ikke han var mannnen i mitt liv. Men han var hvertfall bare litt krise.

Forsømmelse og knuste hjerter

Jeg beklager. Jeg er evneveik på å skrive blogg. Jeg skylder det på eksamen og tid brukt til research og nytt, fersk materiale jeg kan presentere for dere. Nye menn. Nye kleine situasjoner. Og tid til å skrive på ordentlig.

Ikke helt sånn research. Men omtrent. Pluss minus.

 

Såeh. Jeg har jo ymtet frampå at jeg har ventet noe innmarri på tekstmeldinger fra en ung missjø de siste dagene. Og jeg kan innrømme at det gikk like rakt til helvete som det pleier å gå. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele også dette nederlaget med dere…

Det var en høstkveld i 2012 at jeg var ute med et par venner. Semesteret hadde akkurat startet og jeg var klar for øl og nye eventyr. Ved samme bord som oss ender to gutter. Han ene er ganske kjekk og han andre er to meter høy med briller, slitte joggesko og bittelitt for store olabukser. Jeg blir selvfølgelig sittende å snakke med han andre. Skepsisen til tross; det viser seg at han er en skikkelig alright og spennende fyr. Eneste problemet er at han er sjenert. Ganske sjenert. Veldig sjenert. Og når han er det, blir jeg det for også. Det er en helt utrolig dårlig teknikk, og hadde det vært snakk om dyrelivet og overlevelsesteknikker hadde jeg vært død fortere enn jeg kunne si navnet mitt

Jeg hadde vært enkel biff for denne karen.

Så spør han på et tidspunkt om han kan få gi meg telefonnummeret sitt, og åpen og generøs som jeg er tar jeg imot med takk. Desverre, utover kvelden får jeg følelsen av at han mister all interesse. Han ser ikke på meg, han danser ikke med meg og da jeg prøver meg på den gode gamle ‘Jeg tror jeg går nå, (så få ræva i gir og gjør noe)’ sier han bare ok, og fortsetter og snakke med kameraten sin. Jeg gikk hjem med halen mellom bena.

med halen mellom beina.

 

Henholdsvis tre og seks månder senere møter jeg ham igjen. Og NÅ ser ham på meg. Vi anerkjenner ikke at vi vet at vi er hverandre, men begge vet at begge vet. Nå høres jeg ut som jeg finner på, og det kan godt være jeg gjør det, men jeg lover at det er litt sant. Og etter denne andre gangen, seks måneder siden jeg møtte ham første gang, finner jeg løsningen på alle mine problemer; Jeg har jo fortsatt telefonnummeret mitt. Hvorfor ikke invitere ham på kaffe? Han svarer ‘Sure, når kan du?’ som må være tidenes mest nedture svar, men dog, han vil drikke kaffe med meg.

Kjærlighet i kaffeform

Første gang vi skal møtes gruer jeg meg i en uke. Jeg så for meg alle scenarioer mulige; han skjeller meg ut fordi jeg ikke har latt høre fra meg, han stiller kleine spørsmål og hvorfor jeg brukte så lang tid, jeg spyr over hele bordet fordi jeg er så nervøs, jeg får lungebetennesle og bronkitt og må avlyse og med det gir jeg inntrykket av å være tidenes drittsekk; først vente seks månder også avlyse.. Dette er bare et lite knippe av de mest sannsynlige tingene jeg gikk og bekymret meg for.

Jeg hadde nok trengt denne.

Det gikk bra. Det gikk overraskende bra. Ja, det var kleine, pinlige lange tausheter, men det var hyggelig. Så en kaffe ble til flere, og en dag fikk jeg melding :’Hva tror du det kan bli mellom oss? Jeg er ganske forvirra’. Åh, myke myke menn. Det er ikke feil, men det er også veldig skummelt. Plutselig måtte jeg ta et standpunkt. Jeg visste ikke. Jeg sa ‘Jeg liker å være med deg, og har lyst til å bli bedre kjent.’ Han svarte ‘Bra, jeg er glad du føler det sånn. Jeg visste bare ikke hva slags forventninger du hadde til meg’. Jeg vet ikke om mitt svar gjorde ham klokere. Hans svar sprengte min tankekapasitet.

Dette skjedde i hodet mitt..

men så kom det store svarte hullet kalt sommerferie. Jeg kan røpe såpass at vi bor i forskjellige land. Så jeg mannet meg opp, og vi skulle møtes en siste gang før sommerferien. Skulle jeg spørre hva hans forventninger var? Skulle jeg gå inn for et kyss på kinnet? Det ble snakk om eksamensresultater, ønsker god sommer og utvekslet verdens kleineste klem. På veien hjem gråt jeg litt. For jeg hadde ikke blitt noe klokere.

klok kar

Så i min søken på kunnskap sendte jeg ham en melding. Sa jeg burde spurt før, men at tre månder sommer i forskjellige land er lenge. Så kom dommen:
‘Vi kommer godt overens. Men jeg tror ikke vi har den ‘spesielle connetcionen’ som gjør at det kan bli noe mer’.

Dette var ikke greia…

Og han hadde nok helt rett. Helt helt helt rett. Men IGJEN var det jeg som måtte være sånn, ‘heh, nei, du vet, spurte bare på gøy uansett…’ Og han hadde nok rett. Men jeg leser det fortsatt som ‘Du er hyggelig og sånn, men jeg er ikke tiltrukket av deg og ville ikke ligget med deg for en femmer’.

Den danske kronen er verdt mer.. Derfor!

Jaja, klar for sommer 2k13. Kanke bli verre enn dette!

 

My funny Valentine

Ok,

Nå vet jeg at dere alle har sittet som på nåler de siste 11 dagene og ventet på at jeg skal skrive om middagsdaten min med fyren i tennissokker (Hvis ikke, så har jeg skrevet om en fyr i tennissokker i forrige innlegg)

Ekte menn bruker tennissokker…

Da jeg brøt av hadde han akkurat forlatt åstedet for å dra på rotrening, men han hadde invitert meg på middag først. Så jeg møtte opp jeg og. På en kjederesturant. Tilsvarende Egon, men ikke Egon. Jeg ante fred og ingen fare og hadde kledd meg pent. Mens jeg får ned til byen slår det meg: For en vanlig tirsdag var det fryktelig mange mennesker ute. Og fryktelig mange par…

Litt sånn her, bare i februar

Så slår det meg. Som lyn fra klar himmel: DET ER VALENTINESDAY. Denne dagen jeg alltid har fryktet og hatet og tibragt med Bridget Jones. Og nå skal jeg plutselig på date. Om jeg ikke var nervøs fra før ble jeg det ihvertfall da. Men når det kommer til dates er det faktisk skam å snu, så jeg fortsatte å masjere gjennom den kalde vinternatta mot åstedet.

FML

Resturanten vi skulle på lå like ved en bro. Da jeg kom ned sto han der. Med ryggen til. Snur seg med vinden i håret. ‘Der er du’, sier han. ‘Jeg trodde nesten du ikke kom’. Jeg ler en klein latter. Får en klein klem. Det er i gang. Han åpner døren for meg. Det er hjerter overalt. OVERALT. Menyen er i hjerteform og servietten er klippet i hjerteform. Det er par overalt. Jeg merker klaustrofobien melder sin ankomst.

hjerter. hjerter OVERALT

Vi setter oss. Han spør hva jeg vil ha. Jeg sjekker menyen raskt. Tenker. En hovedrett. Noe som ikke søler. Noe jeg kan se søt ut mens jeg spiser. ‘Jeg tenker kanskje skinken til forrett, også vil jeg prøve fisken til hovedrett’. Det går opp for meg. Han vil bestille tre retter. Tre retter i ett. Ikke snakk om at vi skal se hvordan dette går, også droppe det hvis det er kleint. Her er det rett på. Jeg regner i hodet. Jeg kommer til å bli sittende i halvannen time, og samtalen går allerede treigt. Helvete. Svarte, mørke, varme helvete.

svarte mørke helvete

Jeg skal gjøre en lang (alt for lang) historie kort:

• Forretten: Jeg spiser suppe. Plukker opp skjeen, og vips, den glipper. Den flyr i slow motion ut av hånden min og lander pent på føttene til paret ved siden av oss. Han greier ikke helt å le av det, så jeg ler av det for oss begge. En intens, panisk latter.
• Hovedretten: Han smatter når han spiser. Vi snakker om skolesystemer. Han virker helt blåst. Han forteller at han spiller Rugby.
• Før desserten: Etter å ha fått han til å forklare meg reglene i Rugby, forskjellen på amerikansk fotball og rugby (Rugby har mindre beskyttelse og det er fler regler) og hvordan den internasjonale rugbyligaen fungerer sier jeg søtt at jeg må pudre nesen. Går feil, ender på handicaptoalettet. Har rødvinstenner fra en annen verden. Det ser ut som jeg er et grusomt rovdyr som nettopp har tatt livet av en liten dessert.
• Desserten: Samtalen stopper helt opp. Han spør hva jeg driver med og interesserer meg for. Prøver meg på musikk. Han liker ikke The Beatles. Om jeg ikke har skjønt det før, så skjønner jeg det nå: Dette er dødsdømt.
• Regningen: Jeg tar opp lommeboka. Han legger hånden min oppå min og sier ‘Jeg tar den.’ Det er jo forsåvidt hyggelig, hadde jeg bare ikke hatt den gnagende følelsen av at han prøvde å kjøpe seg til sitt første ligg med middag. Og atpåtil på Valentines. Det ville vært noe å skrive hjem om.

her er bordet, en metafor på hvor lang middagen var

Det endte godt. Han ble med meg hjem, men forlot åstedet neste morgen like jomfrulig som han kom. Fikk melding tre dager etterpå, men jeg hadde halsbetennelse. Jeg sa vi kunne snakkes uken etter, men hørte aldri noe.

Neste gang jeg så ham var på Rimi. Han nærmest løp til nærmeste reol og dukket bak den. Takk Gud, jeg vil helst ALDRI høre om rugby sammenhengende i over 30 sekunder igjen.

hadde han bare vært så søt..

Som oftes lurer jeg på om det er meg det er noe galt med. Men i dette tilfellet er jeg sikker i min sak. Det var ham! Jeg gjemmer meg hvertfall sjeldent bak Rimi-reoler.

xoxo

Vine and Dine

Noen menn setter dypere spor enn andre. Han dere skal få høre om nå gjorde det. Så dype spor at jeg velger å skrive to innlegg om ham. Et om hvordan han tok meg med storm, og et om hvordan han tok meg med på middag. Jeg presenterer (alt annet enn) stolt min første middagsdate:

Det var en vinterkveld tidlig i 2012. I mangel på noe bedre å gjøre og med et ønske om å fortsette letingen for Mannen I Mitt Liv hadde jeg dratt ut. Vinterkulda bet i kinn og strømpebuksekledde legger, men danses skulle det. På slutten av kvelden skjer det. Jeg får blikkontakt med en mann. En påle av en mann. Skjeggete, høy, litt småtjukk, nesten helt min type. Jeg vrikker meg så forførende jeg bare kan over til hans kant av dansegulvet, fremdeles med meget intens øyekontakt, ser ned i bakken, kaster på håret, smiler, BÆM: Vi kliner. Vi går arm i arm hjem. Kliner mer.

Viktig å holde øynene åpne.

Vel inne på rommet mitt går det mot det resultatet man ville forventet seg før han liksom-sensuel hvisker inn i øret mitt: ‘Er du jomfru?’. Tidenes turn off. Ingen over, ingen ved siden av. Hva slags spørsmål er det? Hva svarer man? Hvis jeg sier ja så 1. Lyver jeg. 2. Lar ham tro at han faktisk er så umenneskelig god til å kline at jeg fant ut  at han var den første jeg skulle hoppe til sengs med. Sier jeg nei vil han mest sannsynlig tro jeg er løs. ‘Eh, nei, jeg er jo ikke det’, sier jeg. Jeg valgte enkleste utvei. Også er det jo ikke ljug. Allerede beligget og litt løs.

Han her skulle også gjerne vært løs…

Etter den kleine stillheten som fulgte gikk det plutselig et lys opp for meg. ‘Er du?’ halvropte jeg ut i rommet (Jeg hadde et skikkelig Eureka!-øyeblikk. Det var som om jeg hadde funnet opp hjulet og lyspæra på samme dag). Han rødmet. Jeg merket at jeg bare hadde lyst til å kle på meg igjen. Om spørsmålet hans ikke var turnoff nok så er hvertfall en litt småtjukk gutt., rødmende og kun iført tennissokker det. Jeg holdt det til PG13 resten av kvelden, og da klokken ble halv seks sier han plutselig ‘Jeg må gå. Jeg skal på rotrening’. Så reiser han seg opp. Kler på seg. Ser på meg.

HVEM trener på sånne tider?! Og hva gjør han da i sengen min?

‘Vil du spise middag med meg i morgen?’

Jeg sa ja, sendte ham på dør og mistet morgenforelesningen min neste dag.

xoxoxo

Ny smell

Så.. Jeg tok skrittet og sendte Mr. Kaffedate himself en melding. Veldig alright, hyggelig, type; ‘hei, hvordan går det? digg å være ferdig med eksamen.’ (HINT HINT HINT)

Omtrent sånn telefon jeg har. Men mine fingre er tjukkere.

Så nå har jeg sittet her. I nattkjolen min. I fire og en halv time. Ingenting har skjedd, annet at jeg har spist sjokolade og hørt på musikk. Jeg begynte med ‘Walking on Sunshine’. Nå er jeg på ‘On My Own’ fra Les Miserables. Jeg er en trist trist trist sjel.

Det regner til og med her. Kanskje jeg skal ut i regnet jeg og.

Men helt seriøst (og det er ikke så alt for ofte jeg er det): Er det ikke normal folkeskikk å svare når man får et spørsmål? Hvis noen hadde stilt deg spørsmålet ‘Hvordan har du det?’ i real life så hadde du ikke stirret tomt på dem i fire og en halv time? Og selv om du ikke har noen interesse for mennesket som kontakter deg i det hele tatt, så går det ann å si ‘Sorry, men det passer ikke’ eller ‘Æsj, du er ekkel.’ Alt er på en måte bedre enn total stillhet.

total stillhet

Jaja, det er flere fisk i havet, også tror jeg jeg skal spørre noen av venninnene mine om jeg lukter fisk eller har noen utvekster jeg ikke selv er klar over…

Hvis noen har noen opplysende tanker om normal tekstmeldingetikette så taes det imot med takk!

xoxoxo

International Love

Det hender jo en gang i mellom at man er på ferie i det O så store utland. Og det har skjedd meg og det.

Greia med ferie er jo at du har sånn halvveis en garanti; du slipper å se dem igjen. Noen sinne. På det viset er det jo noe på siden av min vanlige aktivitet: Å finne mannen i mitt liv, men det er likevel godt for sjekking og såkalte ‘ferieflørter’.

Ferieflørt for folk flest

I fjor var jeg og en venninne i det som må være sjekkingens absolutte lavsete: Edinburgh, Skottland.

Sjekkingens Mekka

Etter en lang dag med Braveheart og sekkepipe i gatene slo vi oss ned på en av turispubene i Royal Mile. Det var live musikk, det var fullt og svett og høyt alkoholinntak. Og en gjennomsnittsalder på ca. 42. Alt lå til rette for en fantastisk kveld.

Etter en stund kom det to karer og slo seg ned ved vårt bord. Det var en som så ut som en uteligger, og en som var bittelitt for glætt for både seg selv og omgivelsene. I tillegg skulle det vise seg at han hadde noe underutviklede sosiale antenner. Jeg skjønte fort at han hadde pekt meg ut som sitt mål for kvelden. Typisk.

Litt pluss minus dette

Jeg ble med de to unge herremenn ut for å røke, men Edinburgh by night er ikke spesielt varmt, så sjarmerende som jeg er hakket jeg tenner fra øyeblikket vi kom ut. Heldigvis trådde kameraten til sleskusen til og lånte meg jakken sin. Den luktet mannesvette og 20 års innrøkning, men den var varmere enn ingenting. Jeg så at dette plaget sjarmøren, for dette var ikke etter hans plan. Så da begynte han med det verste jeg vet; han begynte å vise seg fram. Og det er den utrolig teite måten noen har å vise seg fram på. Litt sånn… ‘Nå fornærmer jeg alle i 2 mils omkrets så du skal se hvor bad ass jeg er. JEG ER ALFAHANN!’. Tro meg, det funker ikke.

En annen alfahann

Så, ved neste anledning var det bare han og jeg som gikk ut for å røyke (ikke at det er noe jeg gjør til vanlig, men jeg er stort sett ikke så vanskelig å be…). Før jeg i det hele tatt rekker å fryse har han tatt av seg jakken og rekker den imot meg. Også. Også skulle han varme meg. Så han strakk ut armene. Også gne han dem opp og ned mellom skudrene og albuene mine. Mens jeg sto der med hans jakke. Nevnte jeg at han var rundt 10 cm lavere enn meg, og hvertfall en størrelse mindre? Det må ha vært litt av et syn.

 

Det hele endte med at jeg kysset ham. Mest fordi han hadde brukt to timer på å stirre på meg med triste hundeøyne og ikke fått ut fingeren og gjort noe med dere, og litt fordi jeg syns synd på ham. Yes, stoltheten i behold.

Han fikk nummeret mitt. Og han sa han skulle komme på besøk til Norge når jeg minst ventet det. Jeg prøvde å forklare at det var absolutt ikke nødvendig.

Jeg hørte aldri noe..

Selv ikke korte, hundeøye-sleskuser vil ha meg til odel og eie. Vel, kanskje for det beste. Jeg er klar for nye eventyr!

xoxox

 

Snakkes senere-fella

Nå er jeg her igjen.

Omtrent her.

Tidspunktet hvor et sekund kan føles som en time, hvor man har null konsentrasjon, hvor man kaldsvetter og har hetetokter om hverandre, og man tilfeldigvis sjekker mobilen hvert tiende sekund, selv om du har lyden på maks volum og vibrasjonsvarselen fort kunne mistforståes som et lite jordskjelv.

Saaaaakte

Jeg har vært på date. Og nå venter jeg på melding.

Vi drakk kaffe for noen uker siden og ble enige om å møtes etter eksamensperioden. Tre ukers eksamensperiode er ekstremsport for alle single, og særlig når man da plutselig ikke bare venter på å bli ferdig med eksamen, med fordømmelse og karakterer som avgjør både fortid og framtid; man venter også på tekstmelding fra HAM!

Jeg har selvfølgelig laget meg tusen grunner til at han ikke har latt seg høre fra enda:

• Eksamensperioden er ikke over enda (Det er den heller ikke. Men eksamenstimeplanen ligger på internett. Og ikke at jeg har sjekken den eller noe, men med ganske høy sannsynlighet, ca. 100 %, er han ferdig med eksamen. Så hans eksamensperiode er over)
• Han vil vente. Han er en gentleman, så han vet at jeg ikke er ferdig med eksamen enda, og vil derfor ikke forstyrre.
• Han har fått seg kjæreste. Som ikke er meg.
• Han venter på at JEG skal sende melding.
• Han liker menn.
• Han har mistet mobilen. Og alle kontakter. Og han husker ikke hva jeg heter så han kan ikke finne meg på facebook.
• Han er dødssyk om ikke allerede død, og det siste han hvisket var navnet mitt.

Jeg føler selv at dette er gode unnskyldninger, og jeg har ikke gitt opp håpet helt enda. Om noen andre har forslag til hva som kan oppholde en ung mann fra å sende tekstmeldinger: Sharing is caring!

xoxox

Sommer, sol og festival

Ok.
Nå nærmer det seg sommer med stormskritt, og med det, festivalsesong.

Derfor tenkte jeg tiden er inne for å ta et dypdykk i noen av mine festivalopplevelser.

 

Festival

 

Øl, sommer, sol og musikk er blant mine favoritt-ting i hele verden, men det at folk tydeligvis legger igjen personlig hygiene og tannbørste hjemme må jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke er overbegeistret for. Allikevel begynner dette eventyret som seg hør og bør på toalettet:

 

Toalett er ikke alltid ensbetydende moderne vannklosetter, privatliv og pause fra livet i fem minutter. På festival er det Habas-doer som gjelder. Ekte festivalfølelse med bæsj på veggen og tiss på gulvet. Åh, hurra.

ekte glede. ekte toaletter.

 

Men må man så må man, som de sier. Jeg ville bare ikke ha med ølen min inn dit, fordi jeg var hellig overbevist om at da ble den også bakterieinfisert (noe jeg mest sannsynlig også hadde rett i). Så jeg grep fatt i første og beste menneske i nærheten, overlot ansvaret for ølen min til ham og løp inn for å gjøre mitt fornødende. Mens jeg sto krokbøyd og prøvde å ikke dø av infeksjonssykdommer skjønte jeg at denne nyåpnete, kalde ølen min mest sannsynlig var tapt. Og jeg visste ikke en gang til hvem. Med bøyd hode gikk jeg ut, men tror du ikke han sto der enda? Joda. I full prakt med Joy Division t-skjorte, litt-mer-enn-tre-dagers-skjegg og med klingende Bergens-dialekt.

Bergen

 

 

Jeg takket pent for at han hadde holdt fast på det kjæreste jeg eide for øyeblikket, og han lo. Hilse på meg. Hilste på min venninne. Mens han hadde øyekontakt med meg. Vi skulle tilbake til teltene der vi bodde, men han fikk da lov til å følge oss tilbake. Han fortalte at han bodde ved siden av masse single jenter og at Bhene hengt opp i campen deres ’ikke akkurrrrrat hjælpær meg å finne kjærrrrligheten’. Så tok han meg i hånda. Holdt fast. Det kilte litt i magen, for en småtjukk bergenser i Joy Division t-skjorte er omtrent innafor hva jeg ønsker meg. Men så viste det seg. Jeg hadde funnet en myk mann. En MYK mann. Og mitt problem; er han klissete blir jeg motsetningen. Jeg blir hard. Hard som stein.

Stein

Han: (hvisker navnet mitt inn i øret mitt)

Jeg: (høyt) Ja, Trond?

Han: (såret) Jeg heter Lars

Jeg: Jaja, så feil kan man ta

 

Vi kliner litt

 

Han: (Fortsatt hviskende) Liker du å bli kilt på magen

Jeg: (Fortsatt høyt. Litt for høyt) Nei, altså. Liker og liker. Hehh.

(Jeg snur mer og legger meg på magen så han ikke kommer til)

Han: (Hvisker enda. Selv om det er tusenvis av mennesker der og ingen hadde hørt oss uansett) Jeg er så glad jeg har møtt deg.

Jeg: Heh..

Han: (Hvisker, lener seg inn for et kyss) Du er så utrolig vakker

Jeg: DET ER MØRKT.

 

MØRKT

 

Jeg sa det. Høyt. Mens jeg satt meg opp. Så kom de som eide campen vi satt og klinte i tilbake og vi måtte gå. ’Du må gå hjem’ sa jeg, snudde meg og gikk hjem til der teltet mitt bodde.

 

Stakkaren tusla tilbake til campen sin med opphengte BHer. Jeg ønsker han alt godt.

Hengende BHer

 

Dette tror jeg var et typisk eksempel på at jeg er full og vil egentlig bare kline, og han vil forsikre seg om at jeg vet at han ikke er en sånn dårlig fyr. Som bare vil ligge med meg. Enda det hadde vært mye bedre enn å være den sykt vakre, unge jenta han nettopp møtte. Hun sa gav ham ølen sin så han kunne passe på den mens hun gjorde sitt fornødende på et Habas-toalett.

Jeg er glad han ikke var mannen i mitt liv. Det ville vært en klein historie å fortelle barnebarna.

More to come,

xoxoxo