Jeg beklager. Jeg er evneveik på å skrive blogg. Jeg skylder det på eksamen og tid brukt til research og nytt, fersk materiale jeg kan presentere for dere. Nye menn. Nye kleine situasjoner. Og tid til å skrive på ordentlig.

Ikke helt sånn research. Men omtrent. Pluss minus.
Såeh. Jeg har jo ymtet frampå at jeg har ventet noe innmarri på tekstmeldinger fra en ung missjø de siste dagene. Og jeg kan innrømme at det gikk like rakt til helvete som det pleier å gå. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele også dette nederlaget med dere…
Det var en høstkveld i 2012 at jeg var ute med et par venner. Semesteret hadde akkurat startet og jeg var klar for øl og nye eventyr. Ved samme bord som oss ender to gutter. Han ene er ganske kjekk og han andre er to meter høy med briller, slitte joggesko og bittelitt for store olabukser. Jeg blir selvfølgelig sittende å snakke med han andre. Skepsisen til tross; det viser seg at han er en skikkelig alright og spennende fyr. Eneste problemet er at han er sjenert. Ganske sjenert. Veldig sjenert. Og når han er det, blir jeg det for også. Det er en helt utrolig dårlig teknikk, og hadde det vært snakk om dyrelivet og overlevelsesteknikker hadde jeg vært død fortere enn jeg kunne si navnet mitt

Jeg hadde vært enkel biff for denne karen.
Så spør han på et tidspunkt om han kan få gi meg telefonnummeret sitt, og åpen og generøs som jeg er tar jeg imot med takk. Desverre, utover kvelden får jeg følelsen av at han mister all interesse. Han ser ikke på meg, han danser ikke med meg og da jeg prøver meg på den gode gamle ‘Jeg tror jeg går nå, (så få ræva i gir og gjør noe)’ sier han bare ok, og fortsetter og snakke med kameraten sin. Jeg gikk hjem med halen mellom bena.

med halen mellom beina.
Henholdsvis tre og seks månder senere møter jeg ham igjen. Og NÅ ser ham på meg. Vi anerkjenner ikke at vi vet at vi er hverandre, men begge vet at begge vet. Nå høres jeg ut som jeg finner på, og det kan godt være jeg gjør det, men jeg lover at det er litt sant. Og etter denne andre gangen, seks måneder siden jeg møtte ham første gang, finner jeg løsningen på alle mine problemer; Jeg har jo fortsatt telefonnummeret mitt. Hvorfor ikke invitere ham på kaffe? Han svarer ‘Sure, når kan du?’ som må være tidenes mest nedture svar, men dog, han vil drikke kaffe med meg.

Kjærlighet i kaffeform
Første gang vi skal møtes gruer jeg meg i en uke. Jeg så for meg alle scenarioer mulige; han skjeller meg ut fordi jeg ikke har latt høre fra meg, han stiller kleine spørsmål og hvorfor jeg brukte så lang tid, jeg spyr over hele bordet fordi jeg er så nervøs, jeg får lungebetennesle og bronkitt og må avlyse og med det gir jeg inntrykket av å være tidenes drittsekk; først vente seks månder også avlyse.. Dette er bare et lite knippe av de mest sannsynlige tingene jeg gikk og bekymret meg for.

Jeg hadde nok trengt denne.
Det gikk bra. Det gikk overraskende bra. Ja, det var kleine, pinlige lange tausheter, men det var hyggelig. Så en kaffe ble til flere, og en dag fikk jeg melding :’Hva tror du det kan bli mellom oss? Jeg er ganske forvirra’. Åh, myke myke menn. Det er ikke feil, men det er også veldig skummelt. Plutselig måtte jeg ta et standpunkt. Jeg visste ikke. Jeg sa ‘Jeg liker å være med deg, og har lyst til å bli bedre kjent.’ Han svarte ‘Bra, jeg er glad du føler det sånn. Jeg visste bare ikke hva slags forventninger du hadde til meg’. Jeg vet ikke om mitt svar gjorde ham klokere. Hans svar sprengte min tankekapasitet.

Dette skjedde i hodet mitt..
men så kom det store svarte hullet kalt sommerferie. Jeg kan røpe såpass at vi bor i forskjellige land. Så jeg mannet meg opp, og vi skulle møtes en siste gang før sommerferien. Skulle jeg spørre hva hans forventninger var? Skulle jeg gå inn for et kyss på kinnet? Det ble snakk om eksamensresultater, ønsker god sommer og utvekslet verdens kleineste klem. På veien hjem gråt jeg litt. For jeg hadde ikke blitt noe klokere.

klok kar
Så i min søken på kunnskap sendte jeg ham en melding. Sa jeg burde spurt før, men at tre månder sommer i forskjellige land er lenge. Så kom dommen:
‘Vi kommer godt overens. Men jeg tror ikke vi har den ‘spesielle connetcionen’ som gjør at det kan bli noe mer’.

Dette var ikke greia…
Og han hadde nok helt rett. Helt helt helt rett. Men IGJEN var det jeg som måtte være sånn, ‘heh, nei, du vet, spurte bare på gøy uansett…’ Og han hadde nok rett. Men jeg leser det fortsatt som ‘Du er hyggelig og sånn, men jeg er ikke tiltrukket av deg og ville ikke ligget med deg for en femmer’.

Den danske kronen er verdt mer.. Derfor!
Jaja, klar for sommer 2k13. Kanke bli verre enn dette!