Arkiv | Tårer og snørr RSS feed for this section

Fritt Fall

8 des

Det er et eller annet med forventninger som suger så sykt. ALLTID. Fordi de brutalt blir slengt tilbake i trynet på deg når du minst venter det

Jeg har jo fortalt at jeg i morgen endelig skulle møte min Ravi igjen – og at det skulle bli fint. Men sånn skal det derimot ikke gå. Jeg har rett og slett, i mangel på et bedre ord, blitt ditchet.

Livet mitt i magasinform

Fredag kveld ante jeg fred og ingen fare. Så tikket det inn en melding på telefonen.

«Hei. Du, jeg beklager så veldig, men jeg tror ikke jeg kan møte deg på mandag allikevel, og jeg tror ikke jeg har noe tid før jeg drar hjem til jul neste uke. Mandag er den siste dagen jeg og de jeg bor med er sammen før alle drar hjem, og vi tenkte vi skulle henge sammen. Jeg håper du har det fint, og hvis jeg ikke ser deg – håper du får en fantastisk jul!»

Altså. Auch.

Jeg har før skrevet at jeg ikke kan ta et hint, og så om det danser nakent forann meg i hvite tennissokker. Men når du får det servert på sølvfat OG blir matet det med teskje. Da kan til og med jeg forstå…

Fint fat hvertfall…

Kvelden endte med at jeg gikk langt over anbefalt kaloriinntak og tenkte litt over livet.
Fordi. Helt ærlig; Jeg hadde innsett at han ikke var mannen i mitt liv. Ja, han var en hyggelig fyr, og ja, det var spennende, men… Det kilte sjeldent i magen. Og jeg MÅ slutte med dette. Slutte å få meg selv til å bli interessert i gutter/menn jeg -egentlig- syns lukter makrell i tomat og ser ut som min eldste onkel Terje på en dårlig dag. Det ender jo alltid opp med at de finner ut at jeg var ganske kjedelig allikvel…

Jaja. Om ikke annet står jeg fritt til å kysse hvem jeg vil på nyttårsaften. Selv om jeg i år igjen sikkert kommer til å ringe foreldrene mine på slaget tolv, mens alle andre stirrer sin utkårede i øynene.

Shit ass. Jeg lurer på om jeg skal begynne med munnskyll. Kanskje jeg har dårlig ånde..

Reklamer

Crying in the rain

3 des

Ok.
Fordi jeg ikke skal møte Ravi før neste mandag uansett, og dermed ikke vil ha noe nytt å melde før den tid, tenkte jeg jeg skulle ta dere med tilbake i tid. Jeg har i to tidligere anledninger (DENNE – del 2 og DENNE- del 1) fortalt om min Mr. Facebook.

ikke denne mr. facebook. uheldigvis…

I dag møtte jeg på ham. Jeg gikk på fortauet på ene siden av veien, og han på andre. Jeg hadde ikke brillene på, og syns han så litt ut om noen jeg kjente. Det  var ikke før han vinket at jeg skjønte 1 – At det faktisk var ham og 2- Hvor intenst jeg hadde stirret. Vi snakker om baklengs-gåing ytterst på fortauet. Like smooth som alltid.

Og det tok meg tilbake til kvelden da jeg mistet alt håp om å knekke koden. Om å forstå ham. Om at han EGENTLIG var en god gutt på bunnen. Om at varsellampene som hadde blinket siden dag en egentlig bare var discolys. Det var universitetets juleball i herrens år 2011.

dårligste forsøket på sensur ever…

Det hadde vært en stund siden vi hadde snakket sammen, og vi hadde ikke hatt noe mer med hverandre å gjøre siden etter han hadde fortalt meg at han likte jenter og gutter sånn 50-50, og jeg hadde sett ham kline med en annen pike ca to-og-tredve centimeter fra ansiktet mitt. Den kvelden holdt vi også profesjonell avstand. Jeg prøvde ihvertfall. Jenter som gråter på juleball er så klisjé at det vil jeg helst slippe. Det holder at jeg liker idéhistorie og Twin Peaks samtidig liksom.

Allikevel. Da jeg så ham prøve seg på en jente, som ikke var meg, merket jeg at hjertet mitt sank omtrent til knærene. Og da han ble avvist følte jeg meg som ballets dronning. Jeg er en trist, trist sjel som lever på andres elendighet. Hans elendighet. Men helt ærlig, det syns jeg bare han fortjener.

Så, en halvtimes tid etterpå hadde han innsett at ingen var interesserte. At en dritafull guttemann ikke var det noen kunne tenke seg den kvelden. Så da kom han til meg.

Hadde jeg vært en tv-serie i det øyeblikket hadde jeg vært denne…

Og her kommer det irriterende: For det er sånn det er når noen har gjort deg urett, eller du føler at du trenger svar (jeg trenger ALLTID svar. Jeg kunne levd uten mat og vann så fremt jeg fikk svar), så tror man at NÅ – når han er full og jeg er full – NÅ burde vi snakke sammen. Jeg, eller noen som er glad i meg, burde ansatt noen som kunne fike meg i bakhodet når jeg konkluderer slikt. Dessverre ville det nok både vært uetisk og vanskelig å oppdrive, så jeg er overlatt til å ta besluttningene mine sjæl.

arbeidsinnstruks

Så jeg tok ham i hånda. Dro han med utenfor. For å prate.

 

‘Hvor mange jenter har du ligget med mens vi har vært her egentlig?’

‘Seks’

(vi hadde vært der to måneder)

‘Du er pen når du er sint’

‘Du er en dritt’

‘Jeg vet det.’

‘Jeg beklager at det ble sånn’

‘Nei, jeg burde vel tatt tegninga’

‘Kanskje. Er du sint?’

‘Litt. Mest på meg selv’

‘Blir du med meg hjem?’

(DUST!)

Nei.’

‘Hvorfor ikke?’

‘Fordi… Fordi du vil ha noen. Og jeg vil ha deg.’

Jeg følte jeg aldri hadde tatt mer rett. Jeg følte livet mitt aldri hadde vært mer som en romantisk film. Jeg følte jeg aldri hadde vært mer i kontakt med mine egne følelser.
Så klinte vi. Så mye for strong independent woman.

tydeligvis ikke…

Han prøvde å få meg med opp et par ganger til, og gav seg ikke før jeg var så fortvila. Så forelska. Så kald. Så full at ejg, kort fortalt, begynte å grine. Og meg med maskarastriper nedover kinnene er ikke pulbart et øyeblikk – selv ikke for en full semi-drittsekk, så da gav han seg og lot meg gå hjem.

Jeg gikk opp for å legge fra meg tingene mine, og gikk så ut for å søke tilflukt hos en venninne. På vei ut så jeg ham. I søppelskuret. Han sparket i metallsøppelkassene og bannet stygt.

Jeg håper han fikk jævlig vondt i tærene. Jeg håper en dag jeg slutter å være så trist at jeg fortsatt lurer på hva som gjorde han så opprørt at han måtte sparke søppelkasser i de sene nattetimer.

Shit, selv i retrospekt skjønner jeg ikke hvem som er den triste av oss.

Forsømmelse og knuste hjerter

27 jun

Jeg beklager. Jeg er evneveik på å skrive blogg. Jeg skylder det på eksamen og tid brukt til research og nytt, fersk materiale jeg kan presentere for dere. Nye menn. Nye kleine situasjoner. Og tid til å skrive på ordentlig.

Ikke helt sånn research. Men omtrent. Pluss minus.

 

Såeh. Jeg har jo ymtet frampå at jeg har ventet noe innmarri på tekstmeldinger fra en ung missjø de siste dagene. Og jeg kan innrømme at det gikk like rakt til helvete som det pleier å gå. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele også dette nederlaget med dere…

Det var en høstkveld i 2012 at jeg var ute med et par venner. Semesteret hadde akkurat startet og jeg var klar for øl og nye eventyr. Ved samme bord som oss ender to gutter. Han ene er ganske kjekk og han andre er to meter høy med briller, slitte joggesko og bittelitt for store olabukser. Jeg blir selvfølgelig sittende å snakke med han andre. Skepsisen til tross; det viser seg at han er en skikkelig alright og spennende fyr. Eneste problemet er at han er sjenert. Ganske sjenert. Veldig sjenert. Og når han er det, blir jeg det for også. Det er en helt utrolig dårlig teknikk, og hadde det vært snakk om dyrelivet og overlevelsesteknikker hadde jeg vært død fortere enn jeg kunne si navnet mitt

Jeg hadde vært enkel biff for denne karen.

Så spør han på et tidspunkt om han kan få gi meg telefonnummeret sitt, og åpen og generøs som jeg er tar jeg imot med takk. Desverre, utover kvelden får jeg følelsen av at han mister all interesse. Han ser ikke på meg, han danser ikke med meg og da jeg prøver meg på den gode gamle ‘Jeg tror jeg går nå, (så få ræva i gir og gjør noe)’ sier han bare ok, og fortsetter og snakke med kameraten sin. Jeg gikk hjem med halen mellom bena.

med halen mellom beina.

 

Henholdsvis tre og seks månder senere møter jeg ham igjen. Og NÅ ser ham på meg. Vi anerkjenner ikke at vi vet at vi er hverandre, men begge vet at begge vet. Nå høres jeg ut som jeg finner på, og det kan godt være jeg gjør det, men jeg lover at det er litt sant. Og etter denne andre gangen, seks måneder siden jeg møtte ham første gang, finner jeg løsningen på alle mine problemer; Jeg har jo fortsatt telefonnummeret mitt. Hvorfor ikke invitere ham på kaffe? Han svarer ‘Sure, når kan du?’ som må være tidenes mest nedture svar, men dog, han vil drikke kaffe med meg.

Kjærlighet i kaffeform

Første gang vi skal møtes gruer jeg meg i en uke. Jeg så for meg alle scenarioer mulige; han skjeller meg ut fordi jeg ikke har latt høre fra meg, han stiller kleine spørsmål og hvorfor jeg brukte så lang tid, jeg spyr over hele bordet fordi jeg er så nervøs, jeg får lungebetennesle og bronkitt og må avlyse og med det gir jeg inntrykket av å være tidenes drittsekk; først vente seks månder også avlyse.. Dette er bare et lite knippe av de mest sannsynlige tingene jeg gikk og bekymret meg for.

Jeg hadde nok trengt denne.

Det gikk bra. Det gikk overraskende bra. Ja, det var kleine, pinlige lange tausheter, men det var hyggelig. Så en kaffe ble til flere, og en dag fikk jeg melding :’Hva tror du det kan bli mellom oss? Jeg er ganske forvirra’. Åh, myke myke menn. Det er ikke feil, men det er også veldig skummelt. Plutselig måtte jeg ta et standpunkt. Jeg visste ikke. Jeg sa ‘Jeg liker å være med deg, og har lyst til å bli bedre kjent.’ Han svarte ‘Bra, jeg er glad du føler det sånn. Jeg visste bare ikke hva slags forventninger du hadde til meg’. Jeg vet ikke om mitt svar gjorde ham klokere. Hans svar sprengte min tankekapasitet.

Dette skjedde i hodet mitt..

men så kom det store svarte hullet kalt sommerferie. Jeg kan røpe såpass at vi bor i forskjellige land. Så jeg mannet meg opp, og vi skulle møtes en siste gang før sommerferien. Skulle jeg spørre hva hans forventninger var? Skulle jeg gå inn for et kyss på kinnet? Det ble snakk om eksamensresultater, ønsker god sommer og utvekslet verdens kleineste klem. På veien hjem gråt jeg litt. For jeg hadde ikke blitt noe klokere.

klok kar

Så i min søken på kunnskap sendte jeg ham en melding. Sa jeg burde spurt før, men at tre månder sommer i forskjellige land er lenge. Så kom dommen:
‘Vi kommer godt overens. Men jeg tror ikke vi har den ‘spesielle connetcionen’ som gjør at det kan bli noe mer’.

Dette var ikke greia…

Og han hadde nok helt rett. Helt helt helt rett. Men IGJEN var det jeg som måtte være sånn, ‘heh, nei, du vet, spurte bare på gøy uansett…’ Og han hadde nok rett. Men jeg leser det fortsatt som ‘Du er hyggelig og sånn, men jeg er ikke tiltrukket av deg og ville ikke ligget med deg for en femmer’.

Den danske kronen er verdt mer.. Derfor!

Jaja, klar for sommer 2k13. Kanke bli verre enn dette!

 

Ny smell

29 mai

Så.. Jeg tok skrittet og sendte Mr. Kaffedate himself en melding. Veldig alright, hyggelig, type; ‘hei, hvordan går det? digg å være ferdig med eksamen.’ (HINT HINT HINT)

Omtrent sånn telefon jeg har. Men mine fingre er tjukkere.

Så nå har jeg sittet her. I nattkjolen min. I fire og en halv time. Ingenting har skjedd, annet at jeg har spist sjokolade og hørt på musikk. Jeg begynte med ‘Walking on Sunshine’. Nå er jeg på ‘On My Own’ fra Les Miserables. Jeg er en trist trist trist sjel.

Det regner til og med her. Kanskje jeg skal ut i regnet jeg og.

Men helt seriøst (og det er ikke så alt for ofte jeg er det): Er det ikke normal folkeskikk å svare når man får et spørsmål? Hvis noen hadde stilt deg spørsmålet ‘Hvordan har du det?’ i real life så hadde du ikke stirret tomt på dem i fire og en halv time? Og selv om du ikke har noen interesse for mennesket som kontakter deg i det hele tatt, så går det ann å si ‘Sorry, men det passer ikke’ eller ‘Æsj, du er ekkel.’ Alt er på en måte bedre enn total stillhet.

total stillhet

total stillhet

Jaja, det er flere fisk i havet, også tror jeg jeg skal spørre noen av venninnene mine om jeg lukter fisk eller har noen utvekster jeg ikke selv er klar over…

Hvis noen har noen opplysende tanker om normal tekstmeldingetikette så taes det imot med takk!

xoxoxo

Snakkes senere-fella

26 mai

Nå er jeg her igjen.

Omtrent her.

Tidspunktet hvor et sekund kan føles som en time, hvor man har null konsentrasjon, hvor man kaldsvetter og har hetetokter om hverandre, og man tilfeldigvis sjekker mobilen hvert tiende sekund, selv om du har lyden på maks volum og vibrasjonsvarselen fort kunne mistforståes som et lite jordskjelv.

Saaaaakte

Jeg har vært på date. Og nå venter jeg på melding.

Vi drakk kaffe for noen uker siden og ble enige om å møtes etter eksamensperioden. Tre ukers eksamensperiode er ekstremsport for alle single, og særlig når man da plutselig ikke bare venter på å bli ferdig med eksamen, med fordømmelse og karakterer som avgjør både fortid og framtid; man venter også på tekstmelding fra HAM!

Jeg har selvfølgelig laget meg tusen grunner til at han ikke har latt seg høre fra enda:

  • Eksamensperioden er ikke over enda (Det er den heller ikke. Men eksamenstimeplanen ligger på internett. Og ikke at jeg har sjekken den eller noe, men med ganske høy sannsynlighet, ca. 100 %, er han ferdig med eksamen. Så hans eksamensperiode er over)
  • Han vil vente. Han er en gentleman, så han vet at jeg ikke er ferdig med eksamen enda, og vil derfor ikke forstyrre.
  • Han har fått seg kjæreste. Som ikke er meg.
  • Han venter på at JEG skal sende melding.
  • Han liker menn.
  • Han har mistet mobilen. Og alle kontakter. Og han husker ikke hva jeg heter så han kan ikke finne meg på facebook.
  • Han er dødssyk om ikke allerede død, og det siste han hvisket var navnet mitt.

Jeg føler selv at dette er gode unnskyldninger, og jeg har ikke gitt opp håpet helt enda. Om noen andre har forslag til hva som kan oppholde en ung mann fra å sende tekstmeldinger: Sharing is caring!

xoxox

Hvor det hele begynte…

19 mai

Jeg tror egentlig jeg alltid har vært håpløs når det kommer til det motsatte kjønn.

I barnehagen håpet jeg ALLTID på å få være Sunniva da vi lekte Kaptein Sabeltann, men endte som regel opp med enten tante Bassa eller Langemann. Jeg var høy som barn, og jeg var «liksom ikke helt Sunniva».

Siden den gang har det bare gått nedover. Jeg husker dog fortsatt mitt første store nederlag. Det var i åttende klasse på en ganske gjennomsnittelig norsk ungdomsskole. Han var lubben, tørrvittig og hvertfall 20 cm lavere enn meg, og jeg var solgt. Dessuten ble vi ganske gode venner, og vi satt i elevrådet sammen. Som seg passende var hadde jeg selvfølgelig forbokstaven hans i et hjerte i nicket mitt på MSN, og jeg skrev det også inni hånda ved passende anledninger og håpa på at han skulle se det.

Så kom den store dagen. 24. oktober i 2006 eller 2007 (Så stor var dagen tydeligvis ikke) fikk jeg mitt første kyss. Første frivillige kyss i hvertfall. Første kyss som betydde mer enn hele verden og kilte helt ned i tærene. Vi feriet Halloween, og som seg hør og bør når man er 14 år og mer enn et kjønn på samme sted lekte vi nødt eller sannhet. Jeg var vill og gal, valgte nødt. «Du må kysse»… Verden min falt sammen. Det var ikke HAM, men bestekompisen hans. Hjertet mitt lå lengst nede i maven, og -dette- hadde jeg ikke lyst til. Jeg rødmet kraftig, og den stakkars gutten som var utsatt for mitt søte første kyss sa «Du trenger ikke assa. Jeg vil helst slippe». Jeg trodde ikke hjertet kunne komme seg lenger ned i tærene, men plutselig var det mulig allikevel. Med tårer i øynene hører jeg plutselig stemmen til min hjertes utkårede: «Jeg kan kysse henne jeg». Og sånn ble det. Det var englekor og fyrverkeri, hvertfall det tienedels sekundet det varte.

Dagen etter snakket jeg med ham på MSN. Jeg hadde fortsatt forbokstaven hans pent plassert mellom to hjerter. «Hvem r d du likr egntli?» spurte han. «Jg vet ikke om jg vil si d…», svarte jeg. «Kom igjen, dah, dt r jo bare mg.» svarte han. «Vel, dt r d i hjertet og» svarte jeg. Jeg fikk opp at han skrev. Sekundene føltes som timer. Jeg hadde avslørt min innerste hemmelighet. «Du skjønner» skrev han «Jeg vet ikke om jeg liker deg eller en annen»

HAN LIKTE MEG! Jeg var i ekstase. Jeg danset, jeg lo. I mn verden eksisterte ikke hun andre. Nicket mitt på MSN ble gjort om til ca. 42 smilefjes og en sol med underteksten GLAD!! 😀 😀 😀

To uker seinere inviterte han med seg hun andre på kino. De kysset på veien hjem og slo opp etter to uker…