Fritt Fall

8 des

Det er et eller annet med forventninger som suger så sykt. ALLTID. Fordi de brutalt blir slengt tilbake i trynet på deg når du minst venter det

Jeg har jo fortalt at jeg i morgen endelig skulle møte min Ravi igjen – og at det skulle bli fint. Men sånn skal det derimot ikke gå. Jeg har rett og slett, i mangel på et bedre ord, blitt ditchet.

Livet mitt i magasinform

Fredag kveld ante jeg fred og ingen fare. Så tikket det inn en melding på telefonen.

«Hei. Du, jeg beklager så veldig, men jeg tror ikke jeg kan møte deg på mandag allikevel, og jeg tror ikke jeg har noe tid før jeg drar hjem til jul neste uke. Mandag er den siste dagen jeg og de jeg bor med er sammen før alle drar hjem, og vi tenkte vi skulle henge sammen. Jeg håper du har det fint, og hvis jeg ikke ser deg – håper du får en fantastisk jul!»

Altså. Auch.

Jeg har før skrevet at jeg ikke kan ta et hint, og så om det danser nakent forann meg i hvite tennissokker. Men når du får det servert på sølvfat OG blir matet det med teskje. Da kan til og med jeg forstå…

Fint fat hvertfall…

Kvelden endte med at jeg gikk langt over anbefalt kaloriinntak og tenkte litt over livet.
Fordi. Helt ærlig; Jeg hadde innsett at han ikke var mannen i mitt liv. Ja, han var en hyggelig fyr, og ja, det var spennende, men… Det kilte sjeldent i magen. Og jeg MÅ slutte med dette. Slutte å få meg selv til å bli interessert i gutter/menn jeg -egentlig- syns lukter makrell i tomat og ser ut som min eldste onkel Terje på en dårlig dag. Det ender jo alltid opp med at de finner ut at jeg var ganske kjedelig allikvel…

Jaja. Om ikke annet står jeg fritt til å kysse hvem jeg vil på nyttårsaften. Selv om jeg i år igjen sikkert kommer til å ringe foreldrene mine på slaget tolv, mens alle andre stirrer sin utkårede i øynene.

Shit ass. Jeg lurer på om jeg skal begynne med munnskyll. Kanskje jeg har dårlig ånde..

Reklamer

Crying in the rain

3 des

Ok.
Fordi jeg ikke skal møte Ravi før neste mandag uansett, og dermed ikke vil ha noe nytt å melde før den tid, tenkte jeg jeg skulle ta dere med tilbake i tid. Jeg har i to tidligere anledninger (DENNE – del 2 og DENNE- del 1) fortalt om min Mr. Facebook.

ikke denne mr. facebook. uheldigvis…

I dag møtte jeg på ham. Jeg gikk på fortauet på ene siden av veien, og han på andre. Jeg hadde ikke brillene på, og syns han så litt ut om noen jeg kjente. Det  var ikke før han vinket at jeg skjønte 1 – At det faktisk var ham og 2- Hvor intenst jeg hadde stirret. Vi snakker om baklengs-gåing ytterst på fortauet. Like smooth som alltid.

Og det tok meg tilbake til kvelden da jeg mistet alt håp om å knekke koden. Om å forstå ham. Om at han EGENTLIG var en god gutt på bunnen. Om at varsellampene som hadde blinket siden dag en egentlig bare var discolys. Det var universitetets juleball i herrens år 2011.

dårligste forsøket på sensur ever…

Det hadde vært en stund siden vi hadde snakket sammen, og vi hadde ikke hatt noe mer med hverandre å gjøre siden etter han hadde fortalt meg at han likte jenter og gutter sånn 50-50, og jeg hadde sett ham kline med en annen pike ca to-og-tredve centimeter fra ansiktet mitt. Den kvelden holdt vi også profesjonell avstand. Jeg prøvde ihvertfall. Jenter som gråter på juleball er så klisjé at det vil jeg helst slippe. Det holder at jeg liker idéhistorie og Twin Peaks samtidig liksom.

Allikevel. Da jeg så ham prøve seg på en jente, som ikke var meg, merket jeg at hjertet mitt sank omtrent til knærene. Og da han ble avvist følte jeg meg som ballets dronning. Jeg er en trist, trist sjel som lever på andres elendighet. Hans elendighet. Men helt ærlig, det syns jeg bare han fortjener.

Så, en halvtimes tid etterpå hadde han innsett at ingen var interesserte. At en dritafull guttemann ikke var det noen kunne tenke seg den kvelden. Så da kom han til meg.

Hadde jeg vært en tv-serie i det øyeblikket hadde jeg vært denne…

Og her kommer det irriterende: For det er sånn det er når noen har gjort deg urett, eller du føler at du trenger svar (jeg trenger ALLTID svar. Jeg kunne levd uten mat og vann så fremt jeg fikk svar), så tror man at NÅ – når han er full og jeg er full – NÅ burde vi snakke sammen. Jeg, eller noen som er glad i meg, burde ansatt noen som kunne fike meg i bakhodet når jeg konkluderer slikt. Dessverre ville det nok både vært uetisk og vanskelig å oppdrive, så jeg er overlatt til å ta besluttningene mine sjæl.

arbeidsinnstruks

Så jeg tok ham i hånda. Dro han med utenfor. For å prate.

 

‘Hvor mange jenter har du ligget med mens vi har vært her egentlig?’

‘Seks’

(vi hadde vært der to måneder)

‘Du er pen når du er sint’

‘Du er en dritt’

‘Jeg vet det.’

‘Jeg beklager at det ble sånn’

‘Nei, jeg burde vel tatt tegninga’

‘Kanskje. Er du sint?’

‘Litt. Mest på meg selv’

‘Blir du med meg hjem?’

(DUST!)

Nei.’

‘Hvorfor ikke?’

‘Fordi… Fordi du vil ha noen. Og jeg vil ha deg.’

Jeg følte jeg aldri hadde tatt mer rett. Jeg følte livet mitt aldri hadde vært mer som en romantisk film. Jeg følte jeg aldri hadde vært mer i kontakt med mine egne følelser.
Så klinte vi. Så mye for strong independent woman.

tydeligvis ikke…

Han prøvde å få meg med opp et par ganger til, og gav seg ikke før jeg var så fortvila. Så forelska. Så kald. Så full at ejg, kort fortalt, begynte å grine. Og meg med maskarastriper nedover kinnene er ikke pulbart et øyeblikk – selv ikke for en full semi-drittsekk, så da gav han seg og lot meg gå hjem.

Jeg gikk opp for å legge fra meg tingene mine, og gikk så ut for å søke tilflukt hos en venninne. På vei ut så jeg ham. I søppelskuret. Han sparket i metallsøppelkassene og bannet stygt.

Jeg håper han fikk jævlig vondt i tærene. Jeg håper en dag jeg slutter å være så trist at jeg fortsatt lurer på hva som gjorde han så opprørt at han måtte sparke søppelkasser i de sene nattetimer.

Shit, selv i retrospekt skjønner jeg ikke hvem som er den triste av oss.

Advent

1 des

Advent betyr som kjent ventetid. Og er det noe denne dagen har vært, så må det være et lynkurs i tålmodighet.

Jeg har tidligere skrevet om min Ravi. Mitt prosjekt for tiden. Og han er fortsatt i bildet. Nederst i høyre hjørne og på vei ut. Litt som FrP i regjering.

På forrige lørdag var vi på konsert. Det var nydelig klassisk musikk. MEN. Han måtte gå midt i. Han skulle gå natteravn og passe på alle de som ikke kan passe på seg selv. Jeg burde sikkert synes dette er en fantastisk egenskap i en mann, men jeg var mest litt sint fordi jeg måtte sitte igjen i en kald kirke og høre på klassisk musikk. Så satt jeg der i to og en halv time alene, og turte ikke gå, for det kunne være han spurte hvordan slutten hadde vært. Og da måtte jeg jo ha sett det, for jeg er forbanna dårlig på å ljuge.

Mandag kveld hadde jeg fortsatt tresmak i stumpen, og da tikket meldingen jeg hadde ventet på inn. ‘Hvordan var slutten?’ Og jeg utbroderte. Det hadde vært fantastisk. Og så utrolig trist at han måtte dra. Men det var nydelig. Kunst. Jeg nevnte ikke ristingen med beina og de utrolig ekle trebenkene og da begge armene mine sovnet på en gang. Jeg spurte hvordan han hadde hatt det, og ventet spent på svar.

Det kom ikke.

Så i dag, søndag, tok jeg et oppgjør med meg selv (og alle venninnene mine. Besluttninger kan selvsagt ikke taes på egenhånd) og bestemte meg (oss) for at jeg var en sterk, uavhengig kvinne, og at det var helt legit å sende ham en melding. Spørre om han ville møtes. Så jeg gjorde noe det. Så var det bare å vente.

Og plutselig skjønte jeg hvordan det er å være gravid og måtte vente 9 måneder. Plutselig skjønte jeg hvordan det var for de tre vise menn å måtte gå og gå og gå etter den forbaskede stjerna. Plutselig skjønte jeg hvordan det føles når tiden går i slow motion.

Den første timen var jeg fortsatt håpefull.
I den andre, tredje og fjerde også.
Femte time begynte jeg å bli sinna. Han kunne nå for faen i helvete hvertfall se til å svare da. Skrotgubbe.
Syvende time gikk jeg over til strong independent woman-stadiet. Han fortjener ikke meg.
Åttende time kjøpte jeg en tipakkning med sigaretter og kjederøyka seks av dem.
Niende time gikk jeg ut for den syvende sigaretten.
Da jeg kom inn hadde jeg fått svar.


Svar, men ingen unnskyldning. Jeg er fortsatt litt snurt. Men etter mye om og men skal vi møtes NESTE mandag. Ikke nok med å bruke et hav av tid på å svare, han pålegger meg Atlanterhavet med ventetid. En uke og en dag. Men det er kanskje like greit, så får jeg pusta litt til da.

Jeg vet helt ærlig ikke hva status er. Han har sluttet med smilefjes og alle andre tegn på at vi avtaler noe som helst annet enn en helt profesjonell kaffe.

Heldigvis skal vi drikke øl, og jeg håper mitt småberusende alterego tar over så vi får svar på hva i all verden dette er for noe.

Hvis noen har tips til framgangsmåte for å bryte ‘Er vi venner eller er dette en date’-mønsteret eller  har noe de gjerne vil jeg skal prøve ut på en date, kom med det, så skal vi se hva jeg får til.

Jeg bare tviler på at han kommer til å stå utenfor vinduet mitt og synge ‘All I Want For Christmas Is You’ med det første. Og det var jo egentlig det som var målet.

Fakk.

Forelska i Ravi

21 nov

Er det noe jeg ikke er spesielt glad i, så må det være å være forelska. En ting er å ha litt kiling i magen, at det er spennende og moro, men at det ikke betyr så mye. At man tar det litt som det kommer. At man ikke sitter med konstant vondt i magen, sjekker facebook 240 ganger i halvtimen, og da norsk tipping ringer for å fortelle at du har vunnet en mill er det nedtur, fordi det ikke var melding fra HAM.

(Men dere må gjerne ringe altså.. Null stress!)

Jeg tror kanskje jeg har det litt sånn nå. Jeg tror jeg har litt vondt i magen på grunn av en mann med litt dårlig hårvekst, annet enn på brystet. Jeg vet ikke. Det hele er meget forvirrende.

Han ser omtrent sånn her ut. Minus caps. Minus tre kneppede knapper. Pluss brysthår

Vi møttes for noen uker siden, på bursdagen til en felles venninne. Det var hyggelig det, greit å ha noen å prate med mens man prøver å dytte unna tanker om alt man egentlig burde gjort (som seff ikke er å spise muffins og drikke rødvin). Så tenkte jeg ikke så mye på det, ham, før jeg møtte nevnte venninne og hun kunne fortelle at han hadde tenkt mye på det. Han fant meg sjarmerende. Et hyggelig, oppegående menneske med talent for smalltalk fant meg interessant. Nå står ikke verden til påske.

da slipper vi hvertfall denne creepy kyllingen.

Og etter det sluttet hjernen min å fungere. Vi dro på jazzkonsert. På alternativkonsert. Drakk øl. Ingenting skjedde. Jeg tenkte at min venninne kanskje hadde smørt litt tjukt på. Så kom det for en dag. Jeg møtte denne venninnen til kaffe, og hun hadde mye å melde:  ‘Vi har facebookstalket deg’. Åhneiihelveteogtilbake, tenkte jeg. Jeg har ikke untagget et bilde siden tidlig i 2007, og det er godt over 2200 grunner der for en mulig beiler til å ombestemme seg på sekundet. ‘Han syns du er litt sjenert’ Hva? Hvorfor? Jeg prater jo stort sett som en foss og er en brautende traktorpike heller enn sjenert.

‘Han tror ikke du liker ham’.

Dette er ikke mulig. Dette har snudd hele mitt liv på hode. I mine tanker er det nemlig bare jeg, og med det så mener jeg BARE JEG, som noen sinne er usikker når det kommer til det motsatte kjønn. Hvis han holder avstand er det mest sannsynlig fordi jeg lukter vondt. Hvis han ikke sender melding er det fordi han ikke vil møtes. Men plutselig kommer denne nye informasjonen: han har ikke sendt melding fordi han tror jeg ikke er interessert. Fordi det er ‘min tur’.

stakkars fyr

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, fordi det er ikke en halv-underholdende historie om en mann jeg aldri fikk, men heller en helt reel grusomhet om en mann jeg aldri kommer til å få. For nå har jeg sendt ham melding. Invitert ham med. Men han kunne ikke. Så hvem sender melding neste gang da, liksom? Nå har jeg jo prøvd. Og jeg vil ikke mase. Men jeg er jo for sjenert. Men jeg vil ikke bli irriterende heller. Hans forrige kjæreste ble for klengete og det var derfor de slo opp. Det fortalte ham. Og jeg tok det som et hint om at jeg bare skulle play it cool. Men er det noe jeg ikke er så er det vel nettopp cool. ÅÅÅ, jeg HATER å være jente. Jeg hater å måtte ta stilling til ting. Jeg hater at jeg analyserer alt. Jeg hater å måtte finne på grunner til å ta kontakt. Jeg hater å vente. Jeg håper jeg i mitt neste liv blir gjenfødt som amøbe.

(helt sikkert ikke helt korrekt, men ok pluss….)

Så hva gjør jeg nå?

Jeg er 22 år og jeg vurderer å sende inn spørsmål om forelskelse til Klara Klok.

 

Scandinavia Unite

31 okt

Uansett hvor tragisk og trått livet i bland kan virke, er det noen kvelder hvor alt klaffer. Hvor du er virkelig uimotstålig, og det virker som ikke et eneste eksemplar av det motsatte kjønn kan motstå nettopp deg.

For meg hender det en sjelden gang. Helst når det har vært VM-kamp i fotball og Norge ikke har scora, sånn at alle menn føler de trenger å score så det blir nogenlunde jevnt. Og en kveld i januar hadde jeg nettopp en sånn kveld. Det var et 1:10 forhold kvinner og menn på utestedet og jeg hadde faktisk husket å gre håret.

dette er som å se meg på morgenen

Jeg var ute med fire venninner, og vi bestemte oss etter en stund for at vi hadde ruget på bordet vårt lenge nok, og tok mot til oss: Det skulle danse. Relativ kjapt la jeg merke til en kjempe av en mann. Jeg la merke til ham fordi han hadde lagt merke til meg. Øynene hans var plassert bak en ti-tyve millimeters tjukke brilleglass og han hadde absolutt ikke gredd håret. Jeg gjorde det mest naturlige. Kastet på håret, tullet litt ekstra med venninnene mine og kastet lange lange blikk hans vei.

Etter lang tid med å bygge opp mannens selvtillitt tok han endelig mot til seg. Han prikket meg på skulderen. ‘Vil du være med ud og ryge?’ Var det ølen? Hadde trommehinnen min sprengt av den alt for dårlige musikken? Jeg skjønte imidlertid raskt (nok) at han var dansk og ble med ham utenfor.

Jeg tror nok jeg også kunne trengt dette lynkurset i dansk

Det ble en lang samtale om ingenting. Ikke nok med at mannen var dansk, han var nok fra det danske innland (om noe sånt finnes) eller så hadde alkoholen gjort meg døv. Jeg fikk imidlertidig litt ut av vår nokså korte samtale

  • Han hadde arkitektutdannelse, men var i Norge for å jobbe på kontor
  • Han syns ikke jobben sin var spennende
  • Han syns ikke utdannelsen hans var spesielt spennende heller
  • Han var ikke veldig spennende

Etter to minutter som føltes som en halvtime tuslet jeg tilbake til venninnene og han tilbake for å være en fisk i sjøen. Han fortsatte å sende meg uanstendige blikk fra andre enden av rommet, i hvertfall en femten minutters tid før han hadde funnet en pike med bedre språkøre og større entusiasme for livets trivialiteter enn det jeg hadde.

Pølser med rotmos – en av livets trivialiteter

 

Senere på kvelden brøt to menn seg inn i vår venninnesirkel. Av en eller annen grunn tror menn det funker. Og spre oss for alle vinder, så de får all oppmerksomhet. Det gjør faktisk det.
Han ene var kjekk. Alt for kjekk. Helt helt helt utenfor min rekkevidde.
Fire minutter senere hadde jeg tungen hans i halsen. Så kom det for en dag: Han var svensk.

Igjen slo min mangel på språkkunnskaper til. Jeg fikk det for meg at han hadde sagt han skulle gå, så høflig og galant som jeg er fulgte jeg ham ut. ‘Ska du inte gå?’ ‘Nei, du skulle gå’ sa jeg. Han skulle ikke gå, men jeg gikk. Inn igjen, til mine venninner.

En steriotypisk svenske, hilsen google

 

Rett før utestedet stengte, og flerfoldige av mine venninner hadde forlatt åstedet med mer eller mindre heldige resultater av naturen, kom det en fyr i verdens største røde boblejakke bort. ‘Vil du danse?’ spurte han. ‘Det er ikke musikk’. Jeg snudde meg for å gå. ‘Jeg skal ta deg med et sted det er musikk’, sa han. Det var da englekoret og vinden i håret hans slo inn, og han tok meg med til naborommet hvor de ikke hadde slått av musikken enda. Det var lite dansing, mye klining. Vi klinte oss ut av utestedet, og da slo det meg; han så ut som Espen Askeladd. Noe av det norskeste som finnes.

Jeg avslo pent tilbudet om at han ‘Kunne betale taxi hjem til meg, også kan jeg kjøre deg hjem i morgentidlig. Jeg har ikke SÅ høy promille’, og fant meg en taxi og dro hjem til Holmenkollsøndag med familien morgenen etter.

På taxien slo det meg at jeg hadde greid det som kun Erik av Pommern har greid før meg: et forent Skandinavia!

Fortsatt ingen ridder på hvit hest, men det er flere fisk i sjøen og alt som hører med.

Telephone Blues

20 okt

Ok – så nå har det skjedd litt.

Jeg kan innrømme at de siste tre ukene har det ikke vært mindre enn tre – TRE – menn i bildet. Jeg er imponert over meg selv. Ikke bare greide jeg å få tak i tre menn som ville ha noe med meg å gjøre. Jeg greide også å skremme alle bort igjen. Jeg fortjener medalje.

Mann nr. 1 har jeg, i forrige innlegg, klaget over telefonferdighetene til før. Etter å ha fått det tristeste av alle triste svar av ham (se forrige innlegg), tenkte jeg at han hadde seilt sin egen sjø, helt uten meg ombord. MEN. Fredagen etter fikk jeg melding. ‘Er du ute?’. Det betyr som oftes ‘Skal vi pule?’. Jeg svarte ja, og vi avtalte å møtes utover kvelden. Det endte med at jeg tviholdt på telefonen til knokene ble hvite og ølen var lunka. Han sendte melding. Jeg sendte melding. Vi beveget oss i samme rettning. Melding mottatt, og hjertet hoppet over to slag ‘De jeg var ute med ville ikke mer, så vi dro hjem. Det var synd, det hadde vært hyggelig å møte deg.’. Det var ikke mer som skulle til. Jeg ble overmodig. Tok tak i mobilen og holdt den fromt og stolt forann fjeset. Skrev ferdig. Trykket send. ‘Vi er på Baren, bor du langt unna?’.

det kunne vært verre. kanskje…

Først når jeg får beskjed om at meldingen er levert skjønner jeg hva jeg har gjort. Jeg mente, og helt ærlig, jeg mente at hvis han ikke bodde langt unna kunne han komme bort og si hei. Men istedet hadde jeg sagt: HVIS DU ER GIRA ER JEG SYKT GIRA, BARE SI HVOR JEG HOPPER I EN TAXI! Hvis du ikke har skjønt det allerede; jeg er ikke så sjukt god på hele den ‘play it cool’-greia… Han svarte ikke på den meldingen, og jeg har ikke hørt fra ham siden, så jeg regner med at det skipet, atter en gang, har seilt.

dumme, dumme jente

Mann nr. 2 var et resultat av ikke bare for mange øl, men også vin og sprit. Det er noe helt sant i det med at Sprit blir drit, for jeg var så møkkings jeg ikke har vært siden jeg var 15. Og da skal det seff klines. Jeg fant meg et stakkars offer. Det var tunger. Det var hender. Det var kropper og sprit og ord overalt. Jeg aner ikke hva jeg sa til ham, hva jeg gjorde meg ham eller hvordan jeg møtte ham, men jeg har noen heller lite trivelige flash backs fra den kvelden, og jeg håper aldri det ble begått et drap på det utestedet den kvelden,  og de må offentliggjøre overvåkningsbildene, for det tror jeg blir en lite behagelig opplevelse for både meg og ham. På et eller annet tidspunkt må jeg ha skjønt jeg var for full, for jeg husker jeg gav ham nummeret mitt og lovte dypt og hellig at vi kunne møtes mandagen etter. Og av en eller annen grunn, Gud vet hva, sendte han meg melding neste dag. Lurte på hvordan jeg hadde det, hva jeg drev med til vanlig, hva planene var for uka og; vil du ta en kaffe en dag? Jeg fikk halv-panikkangst og kaldsvettet, men et eller annet gjorde at jeg svarte ja. Vi avtalte tid, fredag klokken 14. Ikke sted. Fredag klokken 1330 hadde jeg ikke hørt noe fra ham, og etter å ha hatt mavekramper og besluttningsvegring i en uke, kunne jeg fredag klokken 14 igjen trekke pusten; jeg slapp. Han var ikke så gira han heller.

Og det er da jeg slår til. HVORFOR vil han ikke møte meg? Hvorfor tar ikke HAN kontakt? Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gi min egen logikk et smekk på lanken…

Mann nr. 3 var det de i Grease kaller ‘Summer Loving’. Han studerer samme sted som meg, men hadde et studieprosjekt i hjembyen min sammen med to kamerater seks uker i sommer. Disse tre guttene kjente ingen, og jeg så det som min plikt å ta dem godt i mot – noen enda bedre enn andre. En kveld vi begge var på supersnurr endte vi med å kline, og han tok meg med ut for å drikke kaffe noen dager etterpå. Og det var drithyggelig. Det var holding av hender, og klining i parken og snakk om ting jeg ikke pleier å snakke om med noen, og det samme for ham. Så ble det stille. Helt helt stille. Vi var fortsatt sammen, meg og ham, og de to vennene hans og alle mine venner, men aldri alene. Aldri handholding og hemmelighetsfortelling i parken på solfylte sommerdager. Og jeg fikk ingen forklaring.

stort sett hele mitt følelsesregister bygger på dette…

Så møter jeg ham ute. Han spør om jeg vil bli med ut. Det er hyggelig, men som alltid; ingen nevner at det har skjedd -noe- mellom oss, og aldri blitt oppklart hva det var. Men så kommer det. Han var forelska i en annen jente. Det var derfor han hadde fått kalde føtter. Han ville ha henne, han hadde likt henne i tre år – og hun hadde visstnok behandlet han dårig. Men han ville fortsatt ha henne. Henne og ikke meg. Noen bare har det, tydeligvis.

‘Jeg vil at vi fortsatt skal være venner’. Av alle deler av ‘avsluttningsfasen’ av en relasjon som har vært ladet med noe som helst seksuelt, er det denne jeg liker aller aller minst. ‘Du er alright som menneske, men jeg vil helst slippe å ligge med deg’. Det er som å ikke bare gni salt, men å helle tabascosaus i såret. Hvis jeg er så forbanna fantastisk som du skal ha det til, hvorfor vil du da heller være sammen med en jente som har vært dritkjip mot deg i tre år? For i mine ører høres det ut som dissonans. Og bare for å sette kirsebæret på hele den forbanna la-oss-prate-om-det-som-egentlig-ikke-var-desserten, kommer min venninne ut. Og hun missforstår situasjonen. Hun tror jeg prøver meg på ham. Så hun lener seg galant over og sier ‘Hun er kanskje verdens søteste jente, vet du! Den beste jeg vet om’. Han ser på meg med et blikk tilsvarende en fireåring som nettopp har brent ned kjøkkenet og har skjønt at mamma og pappa ikke syns det var så alt for alright. ‘Jeg vet det’, sier han mens han ser meg dypt inn i øynene. Jeg vet ikke om jeg skal le, spy eller grine.

Legg på et par-og-tyve år, så er du i mål…

Så sånn er ståa. Tre fler menn krysset av på listen, og enda nærmere tilværelsen som kattekvinne. For øyeblikket virker det faktisk relativt behagelig.

ingenting er som kattehår i corn flakesen!

(og er det jeg som ikke ser noe her? jeg tror liksom ikke jeg er helt kaninkoker heller…)

Tekstmeldinghelvete

8 okt

Ok..
For det første; det er ingen menn i livet mitt. For første gang på relativt ganske lenge er det, og har det i det siste ikke vært noen beilere, taper eller ikke, som har banket på min dør.

Lite av dette…

Så. På fredagen. Jeg var i mitt vante habitat; tre øl innabords og en fjerde i hånden, rundt et bord med gode venner. Så kommer det er ung missjø og slår seg ned ved siden av meg. Introduserer seg, det er hyggelig, praten går fort bort fra drit, som hva heter du, hvor gammel er du, hvor studerer du, hva studerer du, har du kjæledyr og andre trivialiteter (hvis du elsker dyr så er kanskje ikke den siste en trivialitet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, skal innrømme at jeg ikke er noe superdyrefan). Vi pratet om litteratur, samfunnskritikk, sosiale normer, Strindberg, teaterets betydning for enkeltmennesket og samfunnet: I det hele tatt, det var fryktelig hyggelig.

superstemning på bar.

Da mine venner omsider bestemte seg for at de hadde fått nok av stedet vi var og den meget overpretensiøse samtalen skulle vi videre. Han spurte om jeg ville ha telefonnummeret hans, jeg sa ja, og en times tid senere sendte jeg ‘Det var hyggelig å møte deg!’. Mest fordi det var akkurat det. Jeg følte meg ikke spesielt tiltrukket av dette mennesket. Til det var han alt for veltrent og.. bøff. Absolutt ikke min type. Han svarte ikke, og jeg tenkte ‘Jaja, da var det skipet seilt’, uten spesielt tungt hjerte.

ikke noe av dette på denne jenta, huhei

Men. Sjebnedagen. Alle sjekketekstmeldingers mor. Og far. Nærmeste familie generelt egentlig: Søndag. Og ikke feil – det tikket inn en tekstmelding fra ham! ‘Hei, alt vel? Har du hatt en fin helg?’. Ganske fornøyd – fordi han var så annerledes enn de guttene jeg normalt går for. Så annerledes enn de som normalt tar kontakt. Jeg svarte at helgen hadde vært fin, men at det var litt å gjøre, og spurte om han hadde det fint. Sendt. Nå var det bare å vente.

Og vente

Og vente

Og vente

Seksten timer etter jeg har sendt svaret (vel og merke på meldingen HAN sendte først) får jeg svar: Denne helgen har vært tettpakket med studentforeninger, men det er fantastisk!!’.

 

Akkurat det det var…

Hva for et slags drittsvar er det egentlig? Og jeg understreker, enda en gang, at HAN SENDTE MELDING FØRST. Han fikk meg til å føle det som jeg hadde sendt ham 2000 tekstmeldinger og en bukett røde roser, og nå skulle han være grei for en gangs skyld og svare meg. Men. Som sagt. For en gangs skyld – Ikke tilfellet! (Ikke at jeg sender buketter med røde roser så alt for ofte, det skal være sagt.)

Ikke hverdagskost..

Så sitter jeg igjen da:
Hvorfor? Hvorfor gadd han å sende melding i det hele tatt?
Er dette en taktikk fra The Game eller lignende?
Er han bare drittsekk med vilje? Skulle han bare vise at han fikk det til?

Hvis noen har svar til meg så taes de imot med glede og takk, og er de ekstraordinære, kanskje selv en bukett roser….

Bittersweet Symphony II – Mr. Facebooks hemmeligheter

4 okt

Jeg tenkte jeg skulle fortsette på mitt kvad om mr. Facebook og hans herjinger med et ungt pikehjerte.

En ekspert på unge pikehjerter

Etter min ambivalente kveld (se forrige innlegg) våknet og følte meg litt rar, men også relativt fornøyd. Mr. Facebook hadde armene tett omslynget meg og jeg var svett og klam og fikk ikke puste, men jeg lå der helt helt helt stille og leet ikke en finger, for jeg ville jo ikke han skulle gå heller. Da han omsider våknet spilte vi litt Super Mario på min Nintendo DS og så videoer av svaler på YouTube før han kysset meg på kinnet og forlot åstedet. Jeg følte meg som Rihanna i musikkvideoen til ‘We Found Love’. Minus narkotika, pluss Nintendo DS.

Noen lager frokost til sin catch dagen derpå. Jeg spiller Nintendo DS.

Den kvelden skulle jeg på et oppstartsmøte med en av studentforeningene. Det skulle han også. Etter en halvtimes tid ble jeg lei, og ville hjem. Jeg sa til ham og Rita, jenta som bodde med ham og var forelsket i ham og hadde tatt taxi med oss hjem den kvelden og selvfølgelig, SELVFØLGELIG skulle være med den kvelden også, at jeg skulle gå. Og han ble med. Vi gikk relativt lenge i stillhet. Så, som lyn fra klart himmel kom den tøffe, rett-fram, ittenoknussel delen av meg, som så alt for ofte gjemmer seg dypt og langt inne fram: ‘Syns du det er kleint?’ Han ventet med å svare. Plutselig forsvant den tøffe delen av meg. Langt ned i tærene og jeg følte meg dum. Teit. Selvfølgelig syntes han det var kleint. Han hadde sett meg naken. Han var sikkert så full og  angret og ville heller være med Rita og…. ‘Nei, egentlig ikke’ svarte han. Jeg greide å puste igjen. ‘Men jeg vil ikke ha kjæreste….. Enda’.

Hjertet danset samba og jeg var sikker på at jeg hadde funnet mannen i mitt liv.

Etterpåklokskapen vil si at hvis han var mannen i mitt liv kan jeg like godt gå til innkjøp av en flaske whiskey og to-og-førti katter nå.

Trenger hvertfall ALDRI å fryse igjen…

Det var tre hendelser som gjorde at jeg skjønte tegninga, og gjorde at jeg burde latt ham være – latt meg være, lenge før jeg gjorde.

1. Jeg møtte ham utelukkende ute. Vi hadde en se-på-svaler-på-youtube-session til etter den natta, men annet enn det foregikk all interaksjon etter midnatt og etter for mange øl.

2. Det gikk rykter om at han holdt på med Sophie. Og Jenny. Og en til. Og meg da selvfølgelig. Men jeg visste jo at han holdt på med meg og feide det andre unna som teite rykter og troen på at gutter og jenter ikke kan være venner. Jeg trodde jeg hadde sett nok romantiske komedier i mitt liv til å unngå denne fella, men så feil kan man ta. Jeg er en av dem. De kvinnene som kan ha sannheten dansende naken foran seg i hvite tennissokker og FORTSATT ikke se den. Jeg er en idiot. Jeg fortjener å få skjegg og tinitus i ung alder.

3. En av mine kompiser fortalte at han hadde prøvd seg på ham. Altså, mr. Facebook hadde prøvd seg på min kamerat.

Jeg skulle ønske captain Obvious kom to the rescue litt før, mesteparten av tiden…

For meg var det dråpen som fikk begeret til å renne over. Ikke at han hadde prøvd seg på en annen gutt, for det er ikke min sak. Ikke egentlig, selv om det akkurat der og da føltes som min sak. Jeg så svart, plukket opp telefonen. Skrev en melding. Nei, jeg orket ikke vente. Jeg slo nummeret. Fikk summetone. Det ringte en gang. To ganger. Jeg forbredte en tale i hodet mitt. Om at sannheten måtte på bordet. ‘Hallo?’ ‘Ehhh. Hei. Altså. Jeg bare. Um… Lurte på om du ville komme bort en tur?’ ‘Er det noe spesielt?’ ‘Ja, sånn… Litt i hvertfall. Heh’. Han kom bort. Vi så på videoer av svaler. Vi spilte Nintendo DS. Denne gangen var det ikke Rihanna som spilte, men The Anthem of Awkward. Til slutt trakk jeg pusten og spyttet alt ut i en setning. Desperat. Lite sjarmerende. Men jeg skjønte ikke en dritt… ‘altsåehjegbarelurtepåomdukanskjehaddeandreduogsålåmegogsåfikkjeghøreatdu
kanskjeliktemennogjegvetatdetikkerminsakmendetføleslittutsomdeterdetlikevelsåååå’
Han så skrått på meg. ‘Det er jo litt din sak’, sa han. ‘Men ja, jeg er bifil’
Jeg var så glad han tok det pent at jeg helt glemte å spørre om de andre jentene. Det var jo ikke så farlig. Det var jo pluselig blitt min sak at han var bifil. Og det var jo et godt tegn, eller? Hvis jeg kunne dratt tilbake i tid og slått meg selv i ansiktet en gang ville dette vært den gangen.

Tror jeg stiller på lik linje med denne dama

Status: Jeg hadde fortsatt noe tro på at dette, DETTE var mannen i mitt liv. Dette skulle snart rakne for alvor. En gang for alle. Men det er fortsatt en lang historie. Mer om Mr. Facebook kommer!

Bitter Sweet Symphony

30 sep

Ok.
Nå har jeg ikke skrevet på en stund, men som plaster på såret skal jeg fortelle om en av de guttene som virkelig har satt sine spor. Litt som en dårlig hennatatovering som aldri forsvinner. Og selv om du hater den jævla driten av en hennatatovering som ikke var en hennatatovering dypt og inderlig hver eneste gang du får øye på den der på hoftekammen – så var de fire dagene i Syden med tante Ruth og tante Inger egentlig ganske hyggelige, og tross det stygge arret, et godt minne.

 

sikkert like digg når du er to-og-åtti

Pinlig nok fanget denne gutten, denne unge mannen, først min interesse på… Facebook. Jeg skulle avgårde, begynne på nytt universitet og prøvde å undersøke jaktmarkene. De viste seg å være relativt begrensede. Litt som å jakte på krokodiller i en hønsefarm. Ikke mye å finne. Han, derimot, virket litt rar, interessert i teater, kunst og dårlige vitser, og det er godt innenfor for meg.

 

Så kom første uke på universitetet. Jeg ble fort venn med en jente(eller.. venn og venn. Desperat forsøk på å slippe å være alene og bekjent, tror jeg heller vi sier). La oss kalle henne Rita. Sjebnen skulle ha det til at hun delte studentleilighet med mr. .Facebook i egen høye person, så til slutt fikk jeg møte ham. Han var like kjekk og kul som på facebook. Og vi endte ofte sammen på fest. Jeg mimet til The Smiths sanger jeg ikke kunne og røyket sigaretter jeg ikke likte (Blå Kamel), fordi han hadde sagt at det var kult at det var ‘mitt merke’ (Jeg hadde kjøpt en pakke for 30 kroner av en kompis), og snakket et språk jeg ikke kunne (Engelsk. Altså, jeg kan litt engelsk. Men han var utlending, så det var litt påtvungen, nervøs forelska-engelsk). En kveld endte vi opp med å gå en tur. Han og jeg. Vi snakket om alt og ingenting. Delfiner. Plutselig stoppet han meg og hvisket: ‘Can you show me how to French Kiss in Norwegian’ og med det vant han både årets glætteste sjekkelinje og mitt hjerte.

Siden jeg ikke hadde noen venner enda fikk jeg ikke fortalt dette til noen. Og ca. en uker siden vi hadde kysset på fransk på norsk var jeg ute med ham og Rita. Da skjedde det fantastiske igjen. Vi kysset. Han løp for å hente jakken sin – vi skulle hjem sammen! NÅ! Jeg snudde meg. Og så inn i det tristeste ansiktet jeg noensinne har sett.

hadde det vært i dyreverden hadde det sett sånn ut

Med min flaks viste det seg nemlig at Rita også var forelsket i Mr. Facebook. Rita! Min eneste bekjente, hans samboer. Jeg kjente jeg døde litt inni meg, sa ‘unnskyld, det visste jeg ikke, men jeg tror vi drar nå’. Hun ble med. Så satt vi der. Jeg i midten, hun på venstre side gråtende, han på høyreside mens han tafset meg på låret. Jeg har aldri følt meg gladere. Jeg har aldri følt meg som en større dritt. Den taxituren må uten tvil vært det mest ambivalente øyeblikket i mitt liv. Jeg skulle mest sannsynlig ligge med kjekkasen jeg hadde stalket i hvertfall fire månder på facebook, og jeg skulle mest sannsynlig foråde min eneste venn som jeg egentlig ikke likte noe særlig.

Hadde det enda vært så vel…

 

Da vi kom tilbake på boligområdet vi bodde på kom jeg på.. De bor sammen. Det vil si at det finnes noen muligheter

1. Hvis jeg blir med ham hjem må hun høre på. Eventuelt må vi vente til hun sovner. Eventuelt må hun få være med.

2. Hvis han blir med meg hjem er det dårlig gjort. Da forlater vi henne på egenhånd på vei hjem, og igjen. Det blir overtydelig

3. Han går hjem til seg og jeg hjem til meg. Så snakkes vi en annen gang. Ja, kanskje mest humant, men med et par øl innenfor og en kjekkas med hånden på puppen din falt ikke det heller helt naturlig
Vi endte med alternativ 2. Da jeg (vi) kom inn på rommet mitt hadde jeg fått melding fra henne: ‘Jeg håper du koser deg…’

 

Jeg gjorde forsåvidt det. Og min første bekjente ble aldri min første venn.

 

 

 

Mer om Mr. Facebook kommer. Skulle vise seg at han var enda et bidrag til mitt harem av dritt.

 

 

 

 

Eurotrip

1 jul

Jeg vet ikke om dere har sett filmen Eurotrip? Eller kjenner til konseptet; Amerikanere som drar til Europa og tror alle europeiske jenter er løse.

Så møter de sånne som meg og får bekreftet at det er sant.

Alle europeiske jenter, hilsen USA

 

Etter å ha brukt en ukes tid på å spise ustekt grillpølse og tenke på alle fordelene med at jeg ikke lenger dater en vegitarianer kom en velfortjent ferie. Til det O så store utland – Øst Europa, nærmere bestemt Slovakia og Bratislava.

Det viste seg å være verdens KJIPESTE by. Aldri ALDRI ALDRI dra til Bratislava om du kan unngå det, iallefall ikke mer i type en dag, maks halvannen. Av de 532 bildene jeg tok på turen var 344 av meg og en venninne som poserer forann en steinvegg i matchende capser. Yes, tidenes ferie!

cool cat

Men nå tenker dere sikkert; kom til poenget! Fortell om den sykt kjekke, digge, interessante mannen du møtte, for det er jo så utrolig typisk deg! (Her bruker jeg virkemiddelet ironi, btw) For jo. Det var selvfølgelig en mann involvert.

en mann

Vi bodde, som seg hør og bør når du ikke tjener en mill, på hostell. Og jeg har alltid kjent en viss motvilje mot hostellbarer. Skal vi være unge og hippe og kule og røyke sigg og drikke øl sammen. Hurra. Litt kleint. Men vi dro oss nå ned dit. Og da hostellbaren stengte og det viste seg at det var overraskende hyggelig (med untakk av en fyr som bare ville snakke om hvor mye sopp han spiste (ikke av typen kantarell)) ble vi med på reisen vidre til ‘Common Room’. Og der var det en ganske kjekk mann. Selvfølgelig litt lubben og med litt skjegg. Og amerikaner. Vi satt og pratet, og som alltid når jeg blir full legger jeg ut som politikk og hvordan vi skal få verdensfred og alle problemene i verden, helt til det punktet hvor han sa ‘Du. Jeg tror vi stopper her.’ Litt flaut, men han lot meg sitte der ved siden av meg, og en gang i mellom strøk ham meg på ryggen.

godt å bli strøket på ryggen

Det kilte i magen, og vi ble sittende å prate igjen. Det kommer fram at han er tredve. Tredve år og på gjennomreise i Europa. Jeg lyver og sier jeg er 22. Sier ingenting om hva jeg driver med. Bare later som jeg er spennende og interessant i håp om at han vil kline med meg.

Så er det oppbruddets time. Ingenting har skjedd. Han klemte hånda mi da jeg kom borti hans, men utenom det har vi et puritansk, platonisk forhold. Alle forlater oppholdsrommet, han til sist. Jeg snur meg i dørkarmen, skal slå av lyset. Sjebneøyeblikket: HAN TAR HÅNDA MI! Mhhhm.

Vi kliner i trappeoppgangen. Vi kliner på røykerommet. Vi vet begge at det holder med det – han på 12-mannsrom, jeg på 4. Hadde vi villet så kunne vi. Vi ville bare begge kline.Så ser ham på meg. ‘I don’t really feel this’. Hjertet synker som en stein. Selv ham, den tredve år gamle omstreiferen på et hostel i Braitislava hvor jeg tror jeg sånn ca. var den eneste single jenta. ‘Nei. Heh.’ Kleine-meg melder sitt inntok. Jeg ser nok dritskuffa ut. Merker øynene nesten blir fuktige – ham også. Alle. Jeg er miserabel. Jeg glemmer ham, glemmer Bratislava. ‘Aaah, come on, who can resist those puppy eyes?’ Vi kliner mer.

Sånn ser jeg ut når jeg ikke får det som jeg vil.

Og til å være tredve var det mye spytt og leppebiting involvert. Leppa mi har enda ikke helt heala etter seansen.

 

Jeg tror ikke han var mannnen i mitt liv. Men han var hvertfall bare litt krise.