Jeg beklager det lange fraværet, men jeg har de siste ukene vært på såkalt ferie. For mange mennesker innebærer det solseng, paraplydrink og aller helst en kjekk greker. For meg har det betydd mange mil på beina, altfor mye Cola Zero og unormalt mange menn jeg ikke vil ha.
For jeg har jo ham der hjemme. Vi har sendt meldinger, jeg har innrømt det skal bli godt å se ham igjen, og han det samme tilbake, og det føles ut som det er en enighet og at vi skal både sees og kline når jeg kommer hjem. Det føles godt, for det er bare ham jeg vil ligge i skje med. Så hva med alle disse andre mennene?
Jeg kan innrømme såpass som at ferien min har foregått helt på egenhånd og veldig veldig langt vekk fra trygge kalde Norge. Og når det kommer til sjekking her er reglene helt annerledes. Her virker det som sjekketips nummer én er: plystre og si at hun er vakker på gebrokken engelsk. Hvis dette ikke fungerer, følg etter henne, gjenta steg én og spør hvorfor hun ikke svarer, selv om det burde vært ganske innlysende: hun er ikke interessert.
Så er det meg da. Lille, tjukke meg, alene i den store verden. Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet fra menn: den første uka på den såkalte ferien min fikk jeg omtrent sosial angst av å bevege meg utenfor døren. Det var beautiful lady meg her, og señiorita meg der. For all del, det er alltid hyggelig å høre at du er en gudinne sendt til jorden, men gutter: når en jente stirrer ned i bakken og småløper hvor enn hun går i 40 grader celcius, da vil hun mest sannsynlig ikke prate.
Det rareste av alt dog, var at jeg egentlig ikke følte meg så veldig vakker: jeg haddde droppet solkremen en dag, så ryggen min var illrød og flasset, og jeg hadde blemmer i hodebunnen. Jeg brukte ikke sminke og de 40 gradene ute gjorde at jeg var konstant klissvåt av svette – jeg så altså ut som jeg gjør etter en sjelden gang på SATS! Allikevel var det menn i alle aldre, former og fasonger som fortalte meg at jeg er vakker. Det er det aldri på SATS.
Den opplevelsen som gjorde mest inntrykk på meg dog, var Mannen som Absolutt ikke Tok et Hint. Jeg tuslet rundt og lette etter et museum, dum som jeg var med kartet oppe. Plutselig stanser en ung mann forann meg og spør om han kan hjelpe. Jeg takker først nei, før han spør to og tre ganger til, og jeg forteller hvor jeg skal. Det ender med at han følger meg rundt i fem timer, helt uoppfordret og uønsket, og det var et eller annet sted mellom hyggelig og grusomt ubehagelig.
Neste morgen, uten at jeg har sagt hvor jeg bor, står han på trappa mi. Jeg fikk helt vondt i magen, for jeg følte virkelig at jeg var fanget – et dyr i bur. Så jeg løste det hele som jeg så ofte gjør: Jeg gråt litt i dusjen og da jeg var ferdig hadde han gått.
Problemet var bare at han gav ikke opp – neste morgen var han der igjen, og han ropte ikke, så jeg hadde intet forvarsel og dermed inget sted å gjemme meg, ingen dusj og gråte i. Vi gikk en kort tur, og selv om han var en hyggelig fyr tok jeg meg selv i å være skikkelig sinna – det var ikke greit å bare trenge seg på og ikke ta et nei for et nei. Han hadde sagt ‘I like white women’ og jeg hadde sagt jeg hadde kjæreste (fordi det er enklere enn å forklare at jeg er på knærene etter en jeg møtte på noe som heter Tinder). Til slutt kom den tyngste regnskuren jeg har vært borti, og da han inviterte meg inn til en venn av ham takket jeg nei og løp ti kvartaler hjem i styrtregn. Jeg så ham aldri igjen.
Da jeg kom hjem hadde jeg fått følgende mail:
hola i hope that you be ok and you had enjoyed holiday i didnt like that
you havent belived to me but i understand you i just wanted your
friendship but if you didnt like i couldnt do anything
take care bye
Jeg skal aldri klage over kryptiske tekstmeldinger igjen – og gud jeg er glad jeg ikke gav ham facebooknavnet mitt!
megogmenn 